Om du helst vil lese om rosebusker og hverdagslige ting, så anbefaler jeg deg å stoppe å lese nå.
Jeg merker at Emilie stadig stiller vanskeligere spørsmål for tiden. Spørsmål som jeg helst bare vil besvare med fordi det bare er sånn
, kun fordi det er så vanskelig å gi et godt svar.
Jenta vår har hatt nærkontakt med døden i veldig ung alder, ettersom hun var deltakende i alt rundt Alma. Den morgenen Alma gikk bort sa Emilie æ veit det sjø
, da vi fortalte henne at Alma var død. Like etterpå dro hun i en stor rød kjole på nissefest i barnehagen; det er kontraster det! Senere så hun også Alma i kista. Hun har et svar på hvor lillesøsteren er og kan når som helst rope ut, med trist mine, at lillesøsteren min er død
, for så i neste øyeblikk være i heftig, smilende lek.
I det siste har Emilie spurt: Hvorfor må vi alle dø?
Hva svarer man en 4-åring på det? Jeg begynner gjerne med å si at det er bare slik naturen er, skjønner du vennen min; men om vi ikke blir syke eller noe uventet skjer så skal vi bli riktig gamle først
. Da sier hun: Men æ vil ikke dø
. Det er da jeg med tårer i halsen sier: Det er det vel ingen som vil, men dessverre skal vi alle en gang dø
.
Jeg har ikke hatt problemer med å forholde meg til døden på lang tid—har av mange grunner måttet finne meg i at det er en naturlig del av livet. Det begynte med at jeg, som ganske nyutdannet sykepleier, jobbet på en palliativ avdeling for alvorlig kreftsyke ved Havstein sykehjem i Trondheim. Der fikk jeg virkelig testet ut meg selv i vanskelige situasjoner. Kunne skrevet side opp og side ned med historier fra mine tre år der; det var tre fine år må du vite! Døden kan faktisk være vakker.
I løpet av de siste fem årene har jeg først mistet min elskede mor (det var da jeg valgte å finne meg en ny jobb), så min far og til slutt mitt eget barn. Ettersom jeg har kommet meg gjennom dette på sett og vis, så skulle man virkelig ikke tro at jeg skulle få så store problemer med å svare jenta mi. Det er bare det at jeg må vel innrømme at etter jeg mistet Alma har jeg nok blitt litt redd for døden igjen. Ikke så mye min egen død. Jeg er redd for å miste noen kjære, det er såklart naturlig at man blir. Jeg er ikke sykelig redd, det er bare det at jeg har en bitteliten tvangstanke som sier at jeg alltid må si til mannen kjør pent!
, sykle pent!
, gå pent!
. Emilie har også begynt å få høre det når hun skal ut på egen hånd; snart får vel også Oliver høre disse ordene. Emilie gjentar etter meg når pappa til slutt får somlet seg avgårde til jobben: Sykle pent pappa!
Så beveg deg "pent" i dag du også!
Jeg syns din blogg er så vanvittig vakker. Du er et flott menneske. All lykke ønskes fra oss <3
du treffer meg midt i hjerte, gode johanne. gi emilie en klem fra meg, du trenger ikke å si at den er fra meg, for hun kjenner meg ikke, men på den måten får dere begge kos fra hverandre.
Synes det høres helt naturlig ut at du er redd for døden, når du har mistet så mange nære. Og selv om livet må gå videre, så vil det selvfølgelig sette et enormt preg på livet. Jeg kan gjøre meg tanker om det, men kan nok aldri helt forstå hvordan det er å miste sitt kjære barn, siden jeg ikke har opplevd dette selv. Men redselen for å miste sine kjære, er det nok mange av oss som har, gjemt inne i oss. Ta vare på dere selv og deres skjønne små :o)
du skriver så utrolig vakkert Johanne..både om døden og om livet. jeg har enorm beundring over at du greier å glede deg over det gode i livet, selv om du har opplevd mye vondt! og hva svarer man barn når de spørr? jeg tror nok man kommer lengst med å være ærlig. å si at man ikke helt forstår, at ting føles urettferdig og vanskelig.
her i bygda sier de: ikkje færra nållesen" altså, vær forsiktig, så ikke noe skjer deg! og det er fint å få høre..at noen bryr seg, og vil deg godt!
klem til deg!
Med den hjertevarmen du viser oss alle gjennom bloggen tenker jeg at det må finnes et utømmelig lager av omtanke og omsorg i deg. Emilie, Oliver og Morten er uendelig heldige som har deg! Jeg er sikker på at de vanskelige spørsmålene vil forbli vanskelige, men fordi dere snakker om Alma (og besteforeldre) så blir det jo en del av livet deres. Og selv om det er sorg og smerte, så blir dere flere som deler den. Deling er bra, dyrking av sorg kan nok derimot bli trasig. Åpent og ærlig er helt sikkert lurt, Emilie viser jo allerede at det "bare er sånn". Jeg tror du klarer deg fint jeg, Johanne! At DERE klarer dere fint. Nå blir det finvær igjen også -- mye nytt liv som spirer da! Klem og god helg til dere alle.
Det hadde vært så utrolig mye lettere å svare på sånne spørsmål hvis livets gang var sånn som livets gang burde være - man er barn, vokser opp, blir voksen, får egne barn, får barnebarn, kanskje oldebarn, blir gammel, og SÅ dør man. For det er jo sånn det burde være, og heldigvis ofte er. Men dere som har mistet et barn har andre erfaringer. Og det er klart at Emilie vil lure. Du er klok, skriver godt og du finner de riktige svarene - det er jeg sikker på.
huff...beveg deg pent du også!
På mange måtar kjenner eg kor sterkt du lever, vi lever, alle vi som er bevisste og har erfart at livet er så utruleg mellombels. Jenta di og du er så til de grader levande tvers igjennom, nettopp fordi dei store og djupe spørsmåla er ein del av tankane. Sånn tenker eg, og takkar for eg fann deg og bloggen din:-)
Nei det er jammen ikke lett å svar på sånne spørsmål når de har opplevd at det faktisk er barn som dør også ikke bare gamle mennesker. Det som har vært vanskelig i forhold til Randi er at hun er veldig glad i Tornerose og Snehvit. Og de dør ikke sant - MEN de våkner jo igjen! DET har vært en utfordring å forklare! Kjenner meg veldig igjen i dødsangsten din, desverre...... Men det kan vi kanskje snakke om en gang - snart! :-) Ha ei kjempefin helg!
Hei! Tusen takk for trivelig kommentar inne hos meg:) Har vært innom her flere ganger jeg også, men er ikke alltid den flinkeste på kommentering...! Spørsmål om døden har det kommet flere ganger her i det siste og! Ikke lett å finne svar, men man må jo bare si det som det er. Men det er ikke lett å få en liten en til å forstå,noe man kanskje egentlig ikke forstår helt selv :) Det som er sikkert er at man må ta godt vare på tida man har sammen!! Ha ei fin helg! Klem,R.
Kjære Johanne. Det du skriver berører meg midt i hjertet. Så fint at du vil dele dette med oss som leser bloggen din (TAKK!). Døden er uforståelig, endelig og kan være skummel for de små. Helst skulle det jo vært slik at det var de gamle som hadde levd et langt liv som døde - men dere har smertefullt fått oppleve det stikk motsatte, og det gir det du skriver en ekstra dybde. Emilie vet hva det vil si å miste noen, hun har opplevd døden på nært hold. Kanskje kan det avdramatisere det også? At hun har vært igjennom det og kjent på at alle har det så vanskelig, men at en klarer å leve livet videre med sorgen og savnet som en naturlig del. Men så er det dette med at barna blir redde for å dø selv, eller miste oss foreldrene. Det er så utrolig vanskelig å gi gode svar!! Jeg hører gjennom det du skriver Johanne at du finner de beste svarene Emilie kan få.
døden er veldig vanskelig å snakke om, men synes dere har vært veldig flinke til å være ærlig å ta spørsmålene til emilie på alvor. Når hun spørr masse er det fordi hun vet hun får ordentlige svar, å det kan dere være stolte over! klem
Noen dager siden jeg har fått lest her inne nå. Dette innlegget var veldig fint Johanne! Det er også litt godt å lese (missforstå meg rett...) i og med at jeg har en jente på samme alder, med mye av de samme spørsmålene for tida... Har alltid hørt at unger er så åpne og enkle når det gjelder slike spørsmål....men så sitter jeg likevel og føler at jeg ikke får forklart Kristina dette på en bra nok måte... Hun lurer veldig på når vi skal besøke alle de som er døde, og hvor de bor.... Ikke lett i det hele tatt :-/ Og som du sier, i det ene øyeblikket er hun gravalvorlig og spør med stor øyne, og mens jeg forsøker å forklare for henne, kan hun plutselig ta helomvending og begynne å tøyse med lillesøstra si ;-)
vanskelige spørsmål, men så fint for emilie at du svarer ordentlig. Hun har vært igjennom mye stakkars, heldigvis har hun fått en liten nydelig lillebror midt oppi det hele!:) Om hun hadde vært enebarn nå hadde det vært vanskeligere tror jeg. Her spør guttene ofte om de samme spørsmålene, det vet at de har en onkel for lite. Det er vondt for meg og vondt for dem, for han gikk bort før Trond og jeg ble kjærester. Det er vondt å se hvordan denne sorgen plutselig slår til, spesielt på eldstemann. Hvordan han plutselig kan bli kjempelei seg og bare trenge en god klem. Det er vondt og veldig rart for oss å sørge over en person vi aldri har møtt,men som har betydd så ufattelig mye for vår kjære Trond