A blög once bit my sister

Da vi var små så vi begge på Portveien 2 på barne-TV—Eli og Jarl var topp! Portveien 2 ble spilt inn i Hjemmets Kolonihager på Bjølsen i Oslo.

Klemetsaunet Kolonihage ble stiftet i 1988, og er den eneste kolonihagen i Trondheim. Den er arvtaker til gamle Lerkendal hagekoloni, som ble lagt ned i 1959 for å gjøre plass til videre utbygging av NTH.

Min farfar og farmor kjøpte seg en parsell på Klemetsaunet og bygget en hytte der i 1990/91. Dette var nok en drøm for dem, men farfar rakk bare å ligge over på hytta én gang før han døde og gjorde min farmor til enke. Farmor beholdt hytta frem til hun selv gikk bort i fjor, og dyrket både det ene og det andre der.

Her er epletre, pæretre, plommetre, jordbær, stikkelsbær, solbær, rips, blomster og urter.

Jeg hadde ikke vært der ute siden 90-tallet da jeg kom tilbake nå i vår. For min del hadde hele stedet havnet i glemmeboken i løpet av tenårene. Jeg hadde neppe ofret stedet en tanke om det ikke var for at tante Bente insisterte på at vi måtte komme utover på besøk. Da gjenoppdaget jeg denne perlen, bare 10 minutter fra sentrum. Johanne falt for stedet ganske umiddelbart, men skjønte ikke at jeg var interessert før jeg en dag begynte å snakke om priser på mobilt bredbånd.

Nå ser det ut til at vi blir å overta denne plassen, og at den derfor kan beholdes i familien. Det blir nok mye ugressluking i årene fremover, men med gode avlinger som belønning ;-)

Det var nesten trist å forlate New York etter bare en ukes tid; vi kunne gått på oppdagelsesferd der så ufattelig mye lengre. En dag skal vi nok tilbake, og ta med hele familien, men inntil videre kan vi leve lenge på minnene og bildene.

Nå om dagen blir det litt ekstra spesielt alt vi kommer over som har med New York å gjøre, og denne bildeserien er en höjdare: NYC showcase på Pictory (The best city in the world).

Pictory er et magasin som forteller historier med bilder—bilder og historier som sendes inn av leserne og som velges ut av redaksjonen. Og her er det mange vakre og morsomme historier, med flotte bilder, om New York.

Vi besøker Rundetårn, et gammelt, fredet observatorium.

Den tredje dagen ble nok en opplevelsesdag med mye spasering. Frokosten, innkjøpt ved "Pick-a-Bagel" like ved hotellet, ble inntatt blant ekornene i Madison Square Park, og med utsikt til Flatiron-bygningen.

En liten subway-tur senere var vi ved "Ground Zero". Det var fremdeles et stort hull i bakken der, men ellers ikke så mye å se. Byggingen av det nye World Trade Center var i gang, og det største tårnet hadde allerede fått 26 etasjer.

Vi spaserte videre mot vestsiden, forbi World Financial Center, og fant esplanaden. Der tok vi en coffee-to-go og ruslet langs elva ned mot Battery Park.

I Battery Park kom vi over en gjeng med akrobater som med stor humor og eget slagverk (!) tiltrakk seg en folkemengde mens de hoppet rundt og gjorde alskens saltomortaler. Showet endte med at de stilte opp fem tilskuere ved siden av hverandre og hoppet over dem.

Etter å ha spasert oss rundt sørspissen av Manhattan kom vi opp på østsiden, forbi Wall Street og mot Brooklyn Bridge. Det hører med til historien at vi spiste en begredelig lunsj på en sjømatrestaurant i parallellgaten til Wall Street. Det eneste de hadde på sin side var lokasjonen og utseendet.

Vi spaserte over den ikoniske Brooklyn Bridge, en spesiell (og i følge Johanne, romantisk) opplevelse som ga en unik utsikt over New Yorks skyline. Etter overfarten var vi såpass slitne at vi tok t-banen rett hjem.

Men da vi gikk av subway-stoppet vårt, gikk vi på impuls innom Tekserve, en forhandler av Apple-produkter. Der Apple-butikken på Fifth Avenue var tom for iPad kunne Tekserve levere som bare det. Ekspeditrisen var like spent som oss da vi pakket opp esken for å aktivisere iPad-en i butikken (med innlagte "Oohs" og "Aahs"!). Så spaserte vi i Apple-lykkerus hjem til hotellet med vår flunkende nye iPad :-)

På dag 1 fikk vi bare sett byen fra gatenivå—på dag to var det på tide å få sett byen litt ovenfra. Vi hadde hørt flere påstander om at å ta seg opp til Empire State building var pes (les: turistkaos), så vi tok turen til Rockefeller Center. På toppen av den 70 etasjer høye GE-bygningen fins et observasjonsdekk med upåklagelig utsikt :-)

Senere gikk turen til Macy's for litt shopping. Jeg var redd for at jeg hadde havnet i fella her, men Johanne har visst et skadet shopping-gen—Macy's var ikke noe for henne, og jeg slapp med skrekken og en bedre salatbuffet til lunsj.

Til slutt havnet vi på uunngåelige Times Square - mest på grunn av Toys 'R' Us. Emilie hadde gitt oss en detaljert shoppingliste for Barbiedukker, og her fant vi et to-etasjes Barbie-hus fylt til randen med Barbie-produkter. Helt spesifikt så vi etter en Barbie med "langt hår, lange glassko, lang kjole så glasskoene ikke vises, og krone på hodet", og det var lett å finne her.

Like bak Times Square fant vi verdens mest absurde butikk: En tre-etasjes M&M-forretning. Hele butikken ser ut som en stor PR-jippo for M&M-sjokolade, med all verdens tenkelige og utenkelige produkter med påtrykte M&M-maskoter i assorterte farger. Litt sjokolade var det også å finne ;-)

Vi avsluttet kvelden med å se Iron Man 2 på kino. Kino i USA er et kapittel for seg selv. Det er fritt setevalg, og salen åpner 20 minutter før filmens oppsatte starttidspunkt. Man må med andre ord gå tidlig inn for å få gode plasser, eller i det hele tatt få sitte sammen. Så må man lide seg gjennom 35 minutter med reklame før filmen faktisk begynner. Det går faktisk ganske greit med en gigastor pose med popkorn og en "small" Diet Coke (small=tønne).

Emilie og jeg ble med tante Bente på Melbygjerdet gård i Skaun, der de driver med lamming for tiden. En kollega av tante Bente har drevet med sauer sammen med mannen sin her siden 2006. Johanne har tidligere skrevet om et saueskinn vi fikk av tante Bente som var produsert på denne gården.

Emilie synes det var stor stas å få hilse på de ferske lammene, og forelsket seg spesielt i kopplammet Lakris, som ruslet fritt rundt i fjøset og diltet etter driverne, Kristin og Svein-Helge. Hun ble litt redd for Emilie som forfulgte henne rundt i fjøset for å kose, men slo seg til slutt til ro i en binge. Da kunne Emilie sitte i fred og ro og kose med henne før hun erklærte at Lakris var hennes nye bestevenn.

Emilie fikk også lov til å døpe et av lammene. Det var vanskelig å komme på navn selv, men etter flere alternativer seilet Sabeltann inn som en klar favoritt på denne lille karen.

Skikkelige fjøskaniner må man også ha, og Emilie fikk hilse på den som var mest tam. Det var viktig å kontrollere begge ørene og at kaninen faktisk hadde øyer.

De to største værene i fjøset het Knoll og Tott, og de hadde imponerende store horn, som du kan se nedenfor. Kristin og Svein-Helge spesialiserer seg på sauerasen Svartfjes, som opprinnelig stammer fra Skottland.

Vi ble ønsket velkommen tilbake, og det skal vi da jamen prøve å få til, med hele familien neste gang.

For 80 år siden i dag, i Nidaros, ble Rangdi Lund Olsen født, som den yngste i en søskenflokk på seks. Hun giftet seg med Asbjørn Vold og fikk sitt første barn allerede 19 år gammel. Til sammen fikk de sju barn, men bare fem av dem levde opp til voksen alder.

Min farmor var slett ikke tilfreds med et rent husmorliv. På 60-tallet var hun ferdig med å lage barn, og bestemte seg for å ta artium. Disse bildene er scannet inn fra en fire-siders artikkel i bladet Aktuell, utgitt 26. februar 1966. Den forteller om farmors hektiske liv som student på kveldsskole, samtidig som hun hadde seks barn å ta seg av, deriblant min yngste onkel, Jens Bjarne (avbildet i artikkelen), som var alvorlig kreftssyk. Han døde senere samme år, og ble bare fire år gammel.

Farmor hadde bein i nesen, fullførte utdannelsen sin og endte opp som bioingeniør. Jeg husker fremdeles at jeg var med farmor på jobb på regionsykehuset som liten, og hvor fascinert jeg var av at hun satt og dyrket frem bakterieprøver på noe som for meg lignet en kjærlighet på pinne. Hun jobbet på sykehuset frem til hun gikk av med pensjon, mens min farfar dessverre gikk bort allerede i 1991.

For litt over åtte år siden fikk farmor diagnosen Myelomatose, en kreftform som rammer beinmargen, som regel hos eldre mennesker. Denne kreften levde hun med frem til hun døde av den i september. Frem til det aller siste fremsto hun som tøff og sprek.

Jeg synes fremdeles det er et godt bilde på hvordan hun var, at hun i høst følte seg for syk til å være hjemme alene i leiligheten i Midtbyen, så hun tok rullatoren fatt og gikk (!) til sykehuset for å legge seg inn.

Min kjære lillebror Mads og hans Marie ble foreldre til en velskapt liten gutt i natt, og jeg er endelig blitt onkel på "ordentlig". Han bærer navnet Jonas, og var tydelig nysgjerrig på livet. Godt å se en frisk liten gutt bli født inn i familien. Vi var redde for at det skulle bli tungt for oss å treffe ham, men det var bare en gledelig opplevelse!

Emilie forelsket seg med én gang og fikk holde ham og kose litt med ham i løpet av det korte besøket på barselavdelingen.

Hurra for Jonas og velkommen til verden!

Johanne har nesten siden nyttår villet at jeg skulle blogge om en del av de bildene jeg tok i 2009. Nå har hun og jeg helt forskjellige inspirasjonsnivå for blogging, og i den siste tiden kan jeg nesten si meg akterutseilt av produktiviteten hennes. Mitt siste innlegg var fra 1. februar, så da er det kanskje på tide å hive seg ut i det igjen—dette skal jo tross alt være en familieblogg.

Her er noen av favorittbildene mine fra 2009 (blant de jeg har somlet meg til å publisere på Flickr, riktignok. Har fremdeles en god slump bilder jeg ikke har fått gått gjennom enda).

Blekksprutbildet over ble tatt i akvariet i Palma de Mallorca, og er en av de største favorittbildene mine fra 2009. Jeg kan takke 50mm-ern med f/1.4 i blender for at det i det hele tatt var mulig å ta bildet. Dette er faktisk det mest populære bildet på Flickr-kontoen min, og passerte nylig 1000 visninger.

Dette bildet er tatt under dåpsfesten til Kristoffer Uno, Emilies fetter, i februar i fjor. Emilie er veldig opptatt av babyer, og å dele ut nusser til fetteren var stor stas :-)

Nok et bilde fra akvariet i Palma, der Emilie fikk malt ansiktet sitt av en dame utkledd som pirat. Jeg har sjelden sett Emilie sitte så rolig og konsentrert før. Og det lyste stolthet lang vei av henne etter at malingen kom på. Det var riktignok så varmt at sminken forsvant med silsvetten på en times tid.

Dette bildet er av min kjære Farmor, som gikk bort i september. Dette er et av de siste bildene jeg tok av henne. Til tross for at hun var ganske så syk da dette bildet ble tatt, synes jeg hun ser veldig fresh ut der hun sitter på uterestaurant og koser seg i varmen. Bildet er tatt på Nyhavn i København. Vi var i Danmark i anledning av begravelsen til min onkel, Farmors eldste sønn, som gikk bort bare tre dager etter fylte 60 år.

For meg blir bildet ekstra spesielt, da det på én måte er et trist minne om alle dødsfallene i familien i 2009, samtidig som det er et flott bilde på hvor sprek og tøff Farmor var, selv da hun var på sitt sykeste.

Jeg er tilhenger av å gi hjemmelagede julegaver fremfor å bruke store summer på materialistiske gaver til alt mulig av familie og venner. Etter at jeg kjøpte speilreflekskamera i 2004 har jeg forsøkt å ta egne bilder og gi bort, ferdig innrammet, til alle jeg kan. Det ble riktignok et par års opphold i dette, da jeg nesten utelukkende tok bilder av Emilie etter at hun ble født (besteforeldre fikk, som seg hør og bør, innrammede bilder av Emilie disse årene).

I 2009 fikk jeg endelig gjenopptatt tradisjonen, og et av bildene jeg tok spesielt for anledningen var av denne Kiwifrukten. Dette bildet henger faktisk over kjøkkenbordet vårt i dag.

Her er Johanne med Alma i et Moby Wrap bæresjal—et av mine favorittbilder av Johanne. Hun stråler, som bare en stolt mor kan gjøre, til tross for alt det alvorlige og triste vi var midt oppe i.

Til sist, nok et bilde som henger på veggen vår i dag. Et minne om søskenkjærligheten som blomstret i løpet av de fire korte ukene vi hadde med Alma.

I dag setter vi ned Almas urne. Det har vært tungt nok bare det at vi har måttet få ny dato to ganger.

Da den første datoen kom, var Emilie helt utslått med omgangssyke, og vi måtte ringe og be om utsettelse. Det var ubehagelig, ikke minst fordi brevet fra kirkelig fellesråd spesifiserte veldig tydelig at man måtte ringe senest en uke i forveien om man lurte på noe eller ville endre noe. Men flytting grunnet sykdom var heldigvis ikke noe problem. Ny dato ville sannsynligvis bli om et par uker, fikk man vite.

Så, mandag i uka etter fikk vi en grusom støkk, da vi på kvelden fant et nytt brev fra kirkelig fellesråd i postkassen. I brevet stod det at nytt tidspunkt var klokka 14 den samme mandagen vi fikk brevet. Det var skrevet samme dag som vi ringte og ba om utsettelse, men var poststemplet først tre dager etter dette. Da var det også for sent å kontakte noen den kvelden, og vi måtte vente til neste dag.

En sjokkert person beklaget på telefonen dagen etter, og vi ble forsikret at det vanligvis aldri blir gitt så kort varsel. Skremmebildet for oss var at de hadde satt ned urnen uten oss, men heldigvis viser det seg at rutinen er at urnen ikke blir satt ned om ingen dukker opp.

Men i dag er altså den tunge dagen hvor vi må gi endelig slipp på Alma.

Disse bildene er fra Emilies 3-årsfeiring i Desember. Vi hadde gjester dagen lang—jeg tror kanskje vel så mange kom for å hilse på Alma som for å feire Emilie. Det er godt å ta frem disse bildene i dag, og håpet er at de får dette innlegget til å virke mindre sørgmodig enn hva det er.