De to ukene etter vi kom hjem fra Riga har gått skummelt raskt, antagelig fordi de var såpass innholdsrike.
Vi landet på Værnes til en lamslått Emilie, som satt på farmors fang og ikke kunne skjønne at det var sant at vi var tilbake! Her fikk vi en del å ta igjen, for slike småttiser forandrer seg mye på en uke.
Allerede på fredag bar det sørover til Son, ettersom Mikael René
feiret navnefest i Oslo Rådhus på lørdag. Jeg kom meg aldri til
rådhuset, ettersom Emilie var plaget av tannfrembrudd. Stikkord: Lite
søvn, gretten, løs mage. Emilie og jeg ble igjen i Son, hvor hun
gjorde ut fintøyet sitt og kastet opp på dressen min mens vi ventet på
resten av familien som overvar seremonien.
Først da Johanne på søndag begynte å få vondt i magen, og deretter ble sittende på doskåla med hodet i en bøtte hele natta, skjønte vi at det kanskje var mer enn bare tannfrembrudd som hadde plaget Emilie. På mirakuløst vis klarte Johanne å ta seg sammen i siste liten, slik at vi alle fikk reist hjem med flyet til riktig tid, selv om det riktignok så mørkt ut en stund. Utover mandagskvelden måtte også jeg ofre til porselensguden, og var deretter rimelig ødelagt i kroppen mesteparten av tirsdagen :-P
Johanne kom frem til at hun, Emilie og jeg har vært konstant plaget av sykdom siden begynnelsen av februar, kun med et lite opphold den uka vi befant oss i Riga (!).
Ellers kan jeg nevne at hun de siste dagene har blitt en riktig så bestemt dame. Emilie altså, ikke Johanne. Hun har en god stund brukt hoderisting for å signalisere at det er noe hun ikke vil, men nå har hun lært seg å si "Nei" i tillegg, og når et nytt ord er lært skal det brukes til enhver anledning. Også når man egentlig mener "Ja" ;-)
På toppen av det hele må vi konstatere at vår tid som bortskjemte syvsovere tilsynelatende er forbi. Emilie, som har hatt det med å sove til mellom klokka 9 og 10 har nå begynt å våkne allerede før klokka 7. Zzzzzzz!
