På fredag gikk vi endelig ut i ferie. På lørdag sto vi opp og hadde en flott morgen, med en lang og sen frokost. Jeg dro av gårde for å kjøpe trehjulsykkel på tilbud til Emilie, men ble etter kort tid kalt tilbake til hjemmet. Johannes pappa, Helge, hadde gått bort i løpet av natten—sannsynligvis av hjertesvikt.

Beskjeden kom som et sjokk på oss, men var vel på sett og vis ventet. Det er ikke all verden til oppfølging man får når man bor på et øde sted i Härjedalen—med en ny lege hver måned. Johanne var bare glad at det skjedde mens han var på topp, rent psykisk sett.

Da vi besøkte ham i mai hadde han allerede en rekke prosjekter på gang, og overrasket oss stort da han demonstrerte stereoanlegget han nylig hadde reparert selv, ved å uanmeldt spille Chris de Burgh på øredøvende volum. Jeg tror ikke jeg har observert ham spille musikk én eneste gang på de 8 årene jeg har kjent ham.

Nå sitter jeg her som gressenkemann og kan se langt etter de umiddelbare ferieplanene våre. Johanne, Lena og Vidar har kjørt til Sverige for å rydde opp og organisere bisettelse til faren sin. Jeg er hjemme med Emilie, ettersom barnehagen er stengt i sommer. Vi skal vel klare å holde oss i aktivitet til vi får vite mer om hva som skjer i Sverige. Det har vel allererede vært snakk om spredning av aske på Halvardflovålen, eller 60-årsfjellet, som det også er omtalt som.

Helge Brekke
12. oktober 1945 - 11. juli 2009
Hvil i fred

Morten og jeg prøver å drive med litt vedlikeholdsarbeid rundt huset. Har begynt å skrape mur, terrassedøren er malt og verandaen er malt på innsiden. Men på regnværsdager får man ikke gjort så mye slikt. Så i dag har Emilie og jeg hatt besøk av Evian og jentene hennes Sofia og Maria.

Pappaen kom hjem til den gravide med stor biffpizza med Béarnaisesaus til :) Me like! Så leika vi med leire alle tre etterpå. Sjekk ut våre lekre kunstverk. Emilie mener selvfølgelig at hun har laget hennes helt Minni Mus.

I går var jeg på salg på Indiska og fant noen lekre bilderammer, så de ble blandet med noen fra IKEA til en ny bildeutstilling.

Som blogget tidligere gjennom mms var jeg og Emilie en liten tur ut til Lysøysund. Enn å ha ett slikt vakkert sommersted, familien Myrekrok har en perle i Trondheimsfjorden. Håper å komme oss tilbake snarlig. Se så nydelig Kristoffer Uno er blitt, snart ni måneder. Han er til å spise opp! Jeg gleder meg masse til å bli mamma igjen.

Før vi dro til Mallorca tilbrakte jeg og Emilie noen dager i Son. Det er ett lekeparadis for barn både ute og inne.

Paolo Nutini kom ut med nytt album i starten av juni. Vi fikk ikke hørt så veldig mye på det med det samme, ettersom Dave Matthews Band kom ut med sitt nye album omtrent samtidig.

Nå har jeg fått hørt en del mer på det, og må si jeg liker det jeg hører. Nutini har lagt om stilen veldig—faktisk prøver han mange forskjellige stilarter på det nye albumet, men det funker veldig bra. Styrken hans ligger i den unike stemmen. Om du har tilgang til Spotify kan du høre albumet her: Sunny Side Up.

Her er en av mine favoritter, Pencil Full of Lead, fremført live:

Som Dave Matthews sa under mandagens konsert: It’s nice to be here in the middle of everything, here in Wolverhampton. Dette var intet mindre enn en fantastisk konsertopplevelse, noe jeg også hintet til på Twitter-kontoen min.

Jeg twitret også en konsertanmeldelse som var tilgjengelig dagen etter konserten. Denne anmeldelsen er skrevet av fotograf og Birmingham-beboer Steve Gerrard, og inneholder en rekke flotte bilder fra konserten. Steve har også lagt ut en rekke bilder på bloggen sin.

Det meste Steve skriver er som hentet fra min egen munn. Utrolig å oppleve et band som er så stort som Dave Matthews Band på en liten innendørs scene som kan huse knappe 3000 tilskuere. Bandet lever utrolig god valuta for pengene. Konsertbilletten kostet skarve £33, ca. 330 norske kroner, og bandet spilte for fullt i nesten tre hele timer. De utviste en helt fantastisk utholdenhet, mens jeg ble nesten utslitt. En god håndfull låter fra det nye albumet ble spilt, samt en haug med gamle klassikere. Jeg tror egentlig ikke at jeg savnet noen sanger fra reportoaret.

Det eneste som manglet var å ha med min kjære Johanne, som satt hjemme og var grønn av misunnelse. Vi skal nok få sett Dave Matthews Band sammen en annen gang, men det spørs om vi er så heldige å få se dem på en så liten scene da.

De av dere som måtte være innom her ofte har sikkert lagt merke til at bloggen har vært nede de siste fem dagene. Det har også eposten vår vært.

Murphys lov slo til på mandag. Mens jeg befant meg i Birmingham, sviktet tjenermaskinen til snabel.org, bare timer etter det forrige blogginnlegget ble lagt inn. Det viste seg at strømforsyningen var kaputt, og siden jeg befant meg utenlands i fire dager var det fint lite jeg kunne foreta meg.

Maskinen befinner seg på privatnettet på jobben - jeg var tilbake på jobb i går og fikk undersøkt maskinen, og tok den med hjem etter jobb. Ny strømforsyning ble satt inn i går kveld, og maskinen plassert tilbake på nett for rundt en halv time siden. Jeg kommer til å vurdere en del grep fremover for at nedetiden ikke skal bli så lang neste gang dette skjer (for det vil jo skje flere ganger, om man skal ta Murphy på alvor).