Like før vi skulle legge oss i går kveld kom jeg på at jeg måtte hente ut sykkelvogna til poden fra bilen, så ikke Johanne skulle ta den med seg på jobb i ørska morgenen etter. Det ene dekket var flatt. Flott, dette er jo typisk
, tenkte jeg, og fant frem lappesakene.
Men etter noen runder i en bøtte med vann innså jeg at det ikke var mulig å finne noe hull på slangen, og den så da også ut til å holde på lufta jeg pumpet inn i den. Lufta har vel bare sivet ut over tid, uten at jeg har merket det
, tenkte jeg, og monterte slange og dekk tilbake på felgen. Så fant jeg frem pumpen nok en gang og satte i gang med å fylle hjulet med luft igjen. KNEKK
sa pumpa, og knakk ved ventilhodet.
Flott
, tenkte jeg. Jeg fikk jo nesten fylt det opp, men det andre hjulet så også ut som det trengte litt påfyll
. Pumpen hadde dobbelt ventilhode, med én side for bilventiler og én side for den gamle typen sykkelventiler. Den andre siden var intakt, så jeg bestemte meg for å forsøke å flytte pakningen og munnstykket over fra den ødelagte delen til den intakte delen. Etter mye prakk satt ting som de skulle, men akk, kvelden var da enda ikke omme. Ved første forsøk på å pumpe mer luft i dekket, ble det klart at pumpen ikke lenger var tett, slik at den tømte dekket for luft raskere enn jeg klarte å pumpe det inn. Flatt dekk igjen.
Så da ble det å kaste de to hjulene til vogna bak i bilen og kjøre ned til bensinstasjonen for å fylle dem med trykklyft i plaskregnet. Etter å ha montert tilbake hjulene kunne jeg rundt midnatt, med god samvittighet, legge meg og lytte til tordenværet utenfor.
Jeg sto opp i morges, sjekket værmeldingen på yr.no og konstaterte at det skulle bli sol og finvær i timene fremover. Da Emilie og jeg gikk ut for å sykle til barnehagen, ble det klart at dekket nok en gang var flatt. Flott, dette er typisk
, tenkte jeg. Nå hadde jeg ikke mye valg. Snuppa måtte i barnehagen, og jeg måtte på jobb. Emilie syntes det var stor stas da hun forsto at vi før barnehagen måtte på butikken og kjøpe luft til hjulet
, som hun formulerte det.
Nå tenkte jeg at lufta fra denne slangen bruker flere timer på å sive ut, så hvis jeg i det minste fylte det på bensinstasjonen igjen, så skulle det holde til en behagelig tur til barnehagen. Vel fremme ved bensinstasjonen satte jeg samvittighetsfullt i gang med å fylle dekket med trykkluft, og var påpasselig med å ikke fylle mer enn anbefalt trykk. BANG
, sa slangen og sprakk så det smalt for øret mitt.
Herlig. Helt fantastisk herlig, dette passet jo faktisk utmerket midt i morgenrutinen
, tenkte jeg. Nå var det ingen vei utenom, nå måtte jeg finne meg i å tråkke i vei med ett flatt dekk på sykkelvogna. Først da vi kom frem til barnehagen la jeg merke til hvor mye himmelen hadde mørknet til. Det begynte å tordne i det fjerne, og Emilie ville forsikre meg om at hun ikke ville ta på tordenen
.
Så jeg fullførte jubelmorgenen med en sykkeltur til jobben i øs-pøs-regn, komplett med torden og lyn, mens jeg savnet et par sykkelbriller som kunne forhindret striregnet fra å piske meg på øyeeplene på vei ned Dybdahlsveien.
Nå sitter jeg og nyter en deilig, varm espresso og ser på blå himmel og sol utenfor kontoret mitt. Alt er tilgitt. For denne gang.
