Du hadde det travelt da du kom til verden. Og da du kom ble vi så glade, og du var perfekt. Men du var liten. Veldig liten til å ha vært så lenge i mammas mage, og vi ble bekymret. I en uke besto livet av slanger og ledninger, mens legene forsøkte å finne ut hvorfor du ikke hadde vokst mere. Du ble passet på av en fantastisk samling av mennesker som jobber på Nyfødt Intensiv, mens mamma og pappa satt hos deg så mye vi kunne.
Først fikk vi vite at du hadde et hull i hjertet, men at du ville bli helt bra igjen. Vi ble redde, men veldige glade for at vi skulle få beholde deg og bli kjent med deg.
Men du var også veldig trøtt og sliten hele tiden, og ville ikke spise på vanlig vis. Til slutt fikk vi en grusom beskjed: Du hadde en alvorlig kromosomfeil, og vi ville ikke få lang tid til å bli kjent med deg likevel.
Vi kunne overhodet ikke se noe galt med deg. Du var vår nydelige lille prinsesse, og vi tok deg med hjem så du fikk møte din storesøster, Emilie.
Ukene som kom ble slitsomme. Vi var mye bekymret, og du krevde mye av oss, men vi elsket hvert øyeblikk vi hadde sammen med deg. Du sov mye, men de stundene du var våken og studerte oss var helt spesielle. Du kunne sende oss noen utrolig tankefulle og gjennomborende blikk.
Det beste du visste var å bade. Da ble du fylt av en salig ro, og kunne være våken lenge etterpå mens vi koste med deg. Du var også veldig glad i musikk. Om du var urolig, kunne vi ofte bare spille litt av den siste John Mayer-plata, og du falt til ro med én gang.
Emilie var veldig stolt av deg. Hun kysset deg masse og ga deg mye kos og klem. Hun fant også frem kosedyr du kunne få, fordi de "passet perfekt til Alma". Du ble til og med med på julegrantenning i barnehagen hennes.
Du virket så sterk, og vi ble optimistiske på at vi skulle få ha deg hos oss en stund. Vi begynte så smått å legge planer, samtidig som vi bekymret oss for hvordan livet ville arte seg for deg. Men kroppen din sviktet deg. Etter en lang og urolig natt sovnet du stille inn i sengen sammen med Mamma, fire uker etter at du kom til verden.
Vi fikk aldri feire jul sammen med deg. Vi fikk aldri se deg i kjole. Vi fikk aldri høre deg si ditt første ord, eller se deg ta dine første skritt. Den første snøen, som la seg som et teppe over byen den dagen du forlot oss, fikk du aldri oppleve. Du var en dyrebar gave vi fikk på lånt tid.
Sov søtt, lille Alma. Vi kommer aldri til å glemme deg. Vi kommer alltid til å savne deg. Vi kommer alltid til å elske deg.
Så fin og rørende beskrivelse! Alma blir aldri glemt, hun har satt sine spor hos mange av bloggleserne deres, selv om vi aldri har møtt henne. Takk for at dere deler dette, det er fin form bearbeidelse. Det blir nok en annerledes jul for dere, men håper dere får en fredelig jul og ett nytt år med positive hendelser.
Jeg er så stolt av deg mannen min! Helt utrolig sterkt å se deg holde denne talen for vår vakre lille Alma. Elsker deg!
Hei Johanne og Morten.
Dere hadde en vakker minnestund i går. Mors sang og fars tale, begge med gode bidrag fra lille Emilie var utrolig rørende, og vi sitter igjen med en følelse av en familie som står sterkt, sammen.
Dere er i tankene våre - ønsker dere en fredelig jul.
Nelly: Jeg og Vidar har snakket om at vi gjerne vil treffe deg igjen på nyåret, du hører fra meg. Marte: Vi sees sikkert i Oslo, vi skal nok dit om ikke lenge.
Så vondt og trist å lese denne teksten. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å miste barnet sitt. Det er tungt bare å tenke på.
En helt nydelig liten jente. Håper hun har det bra der hvor hun er nå.
Ønsker dere alt godt.
åh... hjertet mitt....
førr ett forferdelig herlig og trist innlegg..
varm klem fra ei som e inne hos deg for første gang...
Hei! Tårene triller når jeg leser bloggen din. Utrolig trist. Det er det værste som kan skje å miste ett barn. Jeg har selv mistet ett barn og bærer det fortsatt med meg. Det kommer jeg alltid til å gjøre . jeg tenker på deg og dine og Lille Alma<3 tenner ett lys for dere<3
Å miste et barn er det vondeste på jord. Du skriver vakkert om sorg og savn. Ønsker dere virkelig alt godt.