Tung dag
I dag setter vi ned Almas urne. Det har vært tungt nok bare det at vi har måttet få ny dato to ganger.
Da den første datoen kom, var Emilie helt utslått med omgangssyke, og vi måtte ringe og be om utsettelse. Det var ubehagelig, ikke minst fordi brevet fra kirkelig fellesråd spesifiserte veldig tydelig at man måtte ringe senest en uke i forveien om man lurte på noe eller ville endre noe. Men flytting grunnet sykdom var heldigvis ikke noe problem. Ny dato ville sannsynligvis bli om et par uker, fikk man vite.
Så, mandag i uka etter fikk vi en grusom støkk, da vi på kvelden fant et nytt brev fra kirkelig fellesråd i postkassen. I brevet stod det at nytt tidspunkt var klokka 14 den samme mandagen vi fikk brevet. Det var skrevet samme dag som vi ringte og ba om utsettelse, men var poststemplet først tre dager etter dette. Da var det også for sent å kontakte noen den kvelden, og vi måtte vente til neste dag.
En sjokkert person beklaget på telefonen dagen etter, og vi ble forsikret at det vanligvis aldri blir gitt så kort varsel. Skremmebildet for oss var at de hadde satt ned urnen uten oss, men heldigvis viser det seg at rutinen er at urnen ikke blir satt ned om ingen dukker opp.
Men i dag er altså den tunge dagen hvor vi må gi endelig slipp på Alma.
Disse bildene er fra Emilies 3-årsfeiring i Desember. Vi hadde gjester dagen lang—jeg tror kanskje vel så mange kom for å hilse på Alma som for å feire Emilie. Det er godt å ta frem disse bildene i dag, og håpet er at de får dette innlegget til å virke mindre sørgmodig enn hva det er.
Kjære Johanne, hva skal man si til noen som skal sette sitt barn til hvile? Det må være det tøffeste man kan gjøre, og dessverre er det ingen vei utenom. Føler virkelig med dere i sorgen, og håper at dagen blir vakker og minneverdig selv om den også er vond og hard.
Tenner lys for Alma og familien Brekkevold i dag. Dere er i mine tanker. Varme klemmer fra Susanne
Takk for omtanken! Det ble en fin sermoni. Jeg fikk bære urnen selv fra kapellet, Emilie firte den ned nesten helt alene. “Alma min” sa hun.
Så hadde vi alle tre på jorden etterpå. Vi hadde med et flott hjerte som Berit, svigerinnen min har lage og tente lys. Nå må vi velge oss ut en fin stein. Blir et fint sted å minnes Alma. Selv om jeg syns det er aller best å se på bilder og høre på musikk når jeg skal minnes henne.
Jeg klarer ikke å tenke tanken engang, på hvor vondt det må være for dere. Jeg vet at dere i realiteten ikke har så mange alternativer, men jeg vil bare si at jeg synes dere er sterke.
Tankene mine går til dere og til lille Alma.
Marlén: Det var spesielt å se henne gjøre det, men de vil så gjerne ta del i alt. “Gjøre selv” vet du:) Det hjelper så mye å ha henne med.
Kisebær: Det er riktig at vi i realiteten ikke har så mye valg, Emilie holder oss oppe. Nå gleder jeg med til å hente henne i barnehagen.