A blög once bit my sister

Hjemreise en dag i november

Hjemreise

Se så slitne vi er, nesten en uke på sykehuset med prøver, slanger, pumping av brystmelk og LANGE dager. Bildet er tatt av personalet på nyfødt intensiv bare minutter før vi tok med oss Alma hjem.

I kveld skulle jeg lime inn bilder av Alma i hennes minnealbum. Jeg klarte ikke fylle mer enn to sider før jeg brast sammen i tung, tung gråt. Jeg har utsatt og utsatt det. Så etter et par gode dager på jobb, så tenkte jeg at jeg skulle ta meg sammen og gå litt inn i sorgen igjen. Det er da man kjenner hvor nært alt er og hvor vondt det gjør; det er i dag to måneder siden Alma ble en stjerne på himmelen. Kleenexen er fremme igjen og den hodepinen jeg har kjent på tidligere kom for fullt tilbake.

Første møte

Over er bildet av det første møtet Emilie hadde med Alma, i gammel 70-tallsstil ble det nesten som å se henne gjennom en glassvegg, siden hun egentlig ikke fikk ta på henne. Men hvem kan ta fra henne den gleden som du ser. Jeg får helt vondt av alt hun har vært gjennom av sorg som bare 3 år gammel. Men jeg tenker ,"det som ikke knekker oss gjør oss bare sterkere!" I kveld var hun i full vigør her, kledde av seg alt og danset som en glad treåring skal gjøre. "Sætt på bråkat musikk, pappa!"

Man vet vel egentlig ikke hvor langt man selv har kommet med å bearbeide sorgen. Det er jo noe jeg vil bære på hele livet, men dette året får nok mange merkedager.

Det er godt å begynne å jobbe igjen, for det er akkurat da jeg må tenke på noe annet. Jeg har heldigvis mange gode kolleger som jeg kan gråte, le og snakke med om godt og vondt. Dere skal alle vite at jeg setter vanvittig pris på dere! Hadde ikke klart hverdagsstarten så bra uten dere. Jeg skulle egentlig ha et helt annet innlegg i dag, men det får vi ta igjen i morgen.

5 comments:

  1. Johanne... vit at jeg gråt noen tårer for dere i dag. Det må være så ufattelig tøft, vondt og godt å minnes Alma og alle dagene dere fikk sammen. Du føler det kanskje ikke selv, men du er sterk og du er tøff! Håper du får lysere dager nå. Klem Susanne

  2. Takk Susanne! Har heldigvis masse lys i dagene mine. Men føler meg som en liten mus av og til. Det er da jeg må lære meg noe nytt, feks i forhold til matlaging eller fotografering. Så når jeg får det til blir jeg litt mer som en malende katt.

    Fikk satt inn bilder på to sider til etter at dette innlegget kom på trykk, så det hjelper å skrive.

  3. Det er så fint å lese det du skriv. Eg blir rørt og trist, men også glad, fordi de har ein 3-åring som kan sprudle slik 3-åringar skal. Ei av deira sterke sider er at glede og sorg er så tett, at det fort kan skifte frå den eine kjensla til den andre. Slik kan det også vere for oss vaksne, sjølv om vi sannsynlegvis oftare kjenner på begge deler på samme tid.

    Det er nok ein fin måte å jobbe med sorga på dette; både å lage minnealbum (det må vere så fint å ha det!) og skrive dagbok (eller blogg, da) om korleis ein har det.

    Eg håpar du får ei fin helg, og så skal eg nok smile til deg (eller kanskje til og med seie hei) om eg ser deg på biblioteket eller Dromedar eller noko i helga.. ;)

  4. Denne bloggen har hjulpet så meg utrolig mye gjennom denne sorgen ;) Den er jo også et slags minnealbum.

    Det godt mulig du ser meg på Dromedar eller Biblioteket i helga;) God helg Guro!

  5. ord blir så fattige i sorgen. Men vit tt jeg tenker på deg og din familie. Er så godt å se att du klarer å gjøre positive ting som gleder deg midt i sorgen. Alma er utrolig nydelig. en varm klem sendes til deg johanne :)

Comments on this blog post have been disabled.