De vanskelige spørsmålene
Om du helst vil lese om rosebusker og hverdagslige ting, så anbefaler jeg deg å stoppe å lese nå.
Jeg merker at Emilie stadig stiller vanskeligere spørsmål for tiden. Spørsmål som jeg helst bare vil besvare med fordi det bare er sånn
, kun fordi det er så vanskelig å gi et godt svar.
Jenta vår har hatt nærkontakt med døden i veldig ung alder, ettersom hun var deltakende i alt rundt Alma. Den morgenen Alma gikk bort sa Emilie æ veit det sjø
, da vi fortalte henne at Alma var død. Like etterpå dro hun i en stor rød kjole på nissefest i barnehagen; det er kontraster det! Senere så hun også Alma i kista. Hun har et svar på hvor lillesøsteren er og kan når som helst rope ut, med trist mine, at lillesøsteren min er død
, for så i neste øyeblikk være i heftig, smilende lek.
I det siste har Emilie spurt: Hvorfor må vi alle dø?
Hva svarer man en 4-åring på det? Jeg begynner gjerne med å si at det er bare slik naturen er, skjønner du vennen min; men om vi ikke blir syke eller noe uventet skjer så skal vi bli riktig gamle først
. Da sier hun: Men æ vil ikke dø
. Det er da jeg med tårer i halsen sier: Det er det vel ingen som vil, men dessverre skal vi alle en gang dø
.
Jeg har ikke hatt problemer med å forholde meg til døden på lang tid—har av mange grunner måttet finne meg i at det er en naturlig del av livet. Det begynte med at jeg, som ganske nyutdannet sykepleier, jobbet på en palliativ avdeling for alvorlig kreftsyke ved Havstein sykehjem i Trondheim. Der fikk jeg virkelig testet ut meg selv i vanskelige situasjoner. Kunne skrevet side opp og side ned med historier fra mine tre år der; det var tre fine år må du vite! Døden kan faktisk være vakker.
I løpet av de siste fem årene har jeg først mistet min elskede mor (det var da jeg valgte å finne meg en ny jobb), så min far og til slutt mitt eget barn. Ettersom jeg har kommet meg gjennom dette på sett og vis, så skulle man virkelig ikke tro at jeg skulle få så store problemer med å svare jenta mi. Det er bare det at jeg må vel innrømme at etter jeg mistet Alma har jeg nok blitt litt redd for døden igjen. Ikke så mye min egen død. Jeg er redd for å miste noen kjære, det er såklart naturlig at man blir. Jeg er ikke sykelig redd, det er bare det at jeg har en bitteliten tvangstanke som sier at jeg alltid må si til mannen kjør pent!
, sykle pent!
, gå pent!
. Emilie har også begynt å få høre det når hun skal ut på egen hånd; snart får vel også Oliver høre disse ordene. Emilie gjentar etter meg når pappa til slutt får somlet seg avgårde til jobben: Sykle pent pappa!
Så beveg deg “pent” i dag du også!
Synes det høres helt naturlig ut at du er redd for døden, når du har mistet så mange nære. Og selv om livet må gå videre, så vil det selvfølgelig sette et enormt preg på livet.
Jeg kan gjøre meg tanker om det, men kan nok aldri helt forstå hvordan det er å miste sitt kjære barn, siden jeg ikke har opplevd dette selv. Men redselen for å miste sine kjære, er det nok mange av oss som har, gjemt inne i oss.
Ta vare på dere selv og deres skjønne små :o)
du skriver så utrolig vakkert Johanne..både om døden og om livet. jeg har enorm beundring over at du greier å glede deg over det gode i livet, selv om du har opplevd mye vondt!
og hva svarer man barn når de spørr? jeg tror nok man kommer lengst med å være ærlig. å si at man ikke helt forstår, at ting føles urettferdig og vanskelig.
her i bygda sier de: ikkje færra nållesen" altså, vær forsiktig, så ikke noe skjer deg!
og det er fint å få høre..at noen bryr seg, og vil deg godt!
klem til deg!
Det hadde vært så utrolig mye lettere å svare på sånne spørsmål hvis livets gang var sånn som livets gang burde være - man er barn, vokser opp, blir voksen, får egne barn, får barnebarn, kanskje oldebarn, blir gammel, og SÅ dør man. For det er jo sånn det burde være, og heldigvis ofte er. Men dere som har mistet et barn har andre erfaringer. Og det er klart at Emilie vil lure.
Du er klok, skriver godt og du finner de riktige svarene - det er jeg sikker på.
På mange måtar kjenner eg kor sterkt du lever, vi lever, alle vi som er bevisste og har erfart at livet er så utruleg mellombels. Jenta di og du er så til de grader levande tvers igjennom, nettopp fordi dei store og djupe spørsmåla er ein del av tankane.
Sånn tenker eg, og takkar for eg fann deg og bloggen din:-)
døden er veldig vanskelig å snakke om, men synes dere har vært veldig flinke til å være ærlig å ta spørsmålene til emilie på alvor. Når hun spørr masse er det fordi hun vet hun får ordentlige svar, å det kan dere være stolte over!
klem
vanskelige spørsmål, men så fint for emilie at du svarer ordentlig. Hun har vært igjennom mye stakkars, heldigvis har hun fått en liten nydelig lillebror midt oppi det hele!:)
Om hun hadde vært enebarn nå hadde det vært vanskeligere tror jeg.
Her spør guttene ofte om de samme spørsmålene, det vet at de har en onkel for lite. Det er vondt for meg og vondt for dem, for han gikk bort før Trond og jeg ble kjærester. Det er vondt å se hvordan denne sorgen plutselig slår til, spesielt på eldstemann. Hvordan han plutselig kan bli kjempelei seg og bare trenge en god klem. Det er vondt og veldig rart for oss å sørge over en person vi aldri har møtt,men som har betydd så ufattelig mye for vår kjære Trond