Da har jeg hørt på det nye albumet til Jason Mraz i noen dager, og dommen har falt. Meget bedre enn forrige album, “We sing, We Dance, We Steal Things” er verdt alle pengene!
Favoritten så langt er Butterfly, helst den akustiske versjonen fra bonusmaterialet eller EP’ene som kom ut i forkant av albumet. Knakende gode rytmer, fantastisk vokal og herlig frekk tekst ;) Nyt:
Sola er i ferd med å gå ned, 21:10. Good times!
På vei hjem fra jobb i går løp det plutselig et ekorn over sykkelstien. Jeg merket det ikke før det var for sent, og syklet tvert over dyret :-P Rimelig forstyrret stoppet jeg sykkelen, og forventet å se et lemlestet ekorn sprellende på bakken bak meg, stakkars dyret. Men ekornet var ikke å se noen steder; skaden var tydeligvis ikke verre enn at det klarte å stikke av og gjemme seg.
Håper ikke det kravler et haltende, skadd ekorn rundt Stavnebrua på grunn av meg. Hvordan klarer man egentlig å treffe et ekorn med en sykkel uansett?
På onsdag fikk jeg endelig kjøpt meg sykkel, og i går hadde jeg min første sykle-til-jobben-dag på fem år. Da sykkelen jeg hadde for fem år siden trengte reparasjon begynte jeg å gå til jobben, og det har jeg gjort hver dag frem til vi flyttet i høst. Da måtte jeg feige ut og bruke bil og buss, ettersom jeg omtrent tredoblet gangavstanden til jobb.
Det merkes godt på kroppen at man ikke har syklet på fem år; det er helt andre muskler i spill enn når man går. Det går tregt, og det gjør vondt :-P
ObFrust: I morges fikk jeg en live-demonstrasjon av hvorfor vi ikke parkerer bilen i garasjen vår. Da jeg skulle lukke porten, etter å ha hentet sykkelen, falt porten ned. Brukte rundt 10 minutter på å få den på plass igjen.
NRKBeta satte meg akkurat i nostalgisk stemning ved å lenke til følgende blogg-artikkel på Lydverkets sider: En gammel traver.
Endelig en bekreftelse på at jeg ikke hører feil når jeg hører musikk på radio! Om du ikke gidder klikke deg inn på Lydverket sine sider, så se i alle fall på videoen de postet, om Commodore 64 brukt til å lage moderne musikk:
Den flotte mannen Jason Mraz kommer endelig med nytt album den 20. mai, “We sing, we dance, we steal things”. Men ikke nok med det, i ventetiden utgir han tre EP’er med akustiske live-innspillinger av låtene fra albumet. Den første EP’en er allerede i salg.
I tillegg har han spilt inn “I’m yours” på nytt og sluppet den som første single (med video) fra det nye albumet. Låta fulgte med som gratis nedlasting da vi forhåndsbestilte hans forrige album, “Mr. A-Z”. Vi syntes vel den egentlig var bedre enn noen av låtene på selve albumet den gangen, og nå først får låta endelig litt mer oppmerksomhet, to og et halvt år etterpå.
Enjoy:
Se også følgende godbit, hvor han spaserer rundt på plassen foran Centre Pompidou (der har vi vært, yay! ;-)) i Paris mens han synger låta “Live high” fra det nye albumet:
Emilie har nylig passert 15 måneder, og jeg synes det er på tide å dokumentere vokabularet hennes så langt:
Har jeg glemt noe? Helt sikkert.
Oppdatering, 27. mars: Johanne har påpekt noen av ordene jeg glemte (og jeg har glemt noen av ordene hun påpekte):
De to ukene etter vi kom hjem fra Riga har gått skummelt raskt, antagelig fordi de var såpass innholdsrike.
Vi landet på Værnes til en lamslått Emilie, som satt på farmors fang og ikke kunne skjønne at det var sant at vi var tilbake! Her fikk vi en del å ta igjen, for slike småttiser forandrer seg mye på en uke.
Allerede på fredag bar det sørover til Son, ettersom Mikael René
feiret navnefest i Oslo Rådhus på lørdag. Jeg kom meg aldri til
rådhuset, ettersom Emilie var plaget av tannfrembrudd. Stikkord: Lite
søvn, gretten, løs mage. Emilie og jeg ble igjen i Son, hvor hun
gjorde ut fintøyet sitt og kastet opp på dressen min mens vi ventet på
resten av familien som overvar seremonien.
Først da Johanne på søndag begynte å få vondt i magen, og deretter ble sittende på doskåla med hodet i en bøtte hele natta, skjønte vi at det kanskje var mer enn bare tannfrembrudd som hadde plaget Emilie. På mirakuløst vis klarte Johanne å ta seg sammen i siste liten, slik at vi alle fikk reist hjem med flyet til riktig tid, selv om det riktignok så mørkt ut en stund. Utover mandagskvelden måtte også jeg ofre til porselensguden, og var deretter rimelig ødelagt i kroppen mesteparten av tirsdagen :-P
Johanne kom frem til at hun, Emilie og jeg har vært konstant plaget av sykdom siden begynnelsen av februar, kun med et lite opphold den uka vi befant oss i Riga (!).
Ellers kan jeg nevne at hun de siste dagene har blitt en riktig så bestemt dame. Emilie altså, ikke Johanne. Hun har en god stund brukt hoderisting for å signalisere at det er noe hun ikke vil, men nå har hun lært seg å si “Nei” i tillegg, og når et nytt ord er lært skal det brukes til enhver anledning. Også når man egentlig mener “Ja” ;-)
På toppen av det hele må vi konstatere at vår tid som bortskjemte syvsovere tilsynelatende er forbi. Emilie, som har hatt det med å sove til mellom klokka 9 og 10 har nå begynt å våkne allerede før klokka 7. Zzzzzzz!