Johanne har nesten siden nyttår villet at jeg skulle blogge om en del av de bildene jeg tok i 2009. Nå har hun og jeg helt forskjellige inspirasjonsnivå for blogging, og i den siste tiden kan jeg nesten si meg akterutseilt av produktiviteten hennes. Mitt siste innlegg var fra 1. februar, så da er det kanskje på tide å hive seg ut i det igjen—dette skal jo tross alt være en familieblogg.
I dag setter vi ned Almas urne. Det har vært tungt nok bare det at vi har måttet få ny dato to ganger.
Emilie er en veldig stolt storesøster. Hun tok godt vare på Alma, og ga henne mye kos. Det var heller ikke lov å snakke stygt om Alma, da fikk man kjeft av Emilie. Hun var også raus nok til å på eget initiativ gi bort leker som hun mente passet til lillesøsteren.
I dag følte jeg at det var på tide å få luftet kameraet mitt litt. Sånn skal ekte vinter se ut. Kom dere ut i snøen!
Det som kanskje tar mest tid med et Trisomi 18-barn er mating. Å få næring i Alma var mye arbeid, da hun ikke tok puppen. Hun gjorde noen spede forsøk, men hadde ikke ork til å suge. Som disse bildene viser, ble hun matet med kopp det første levedøgnet, før hun ble utstyrt med ernæringssonde. Vi hadde ikke sett koppmating av spedbarn før, men syntes det gikk overraskende bra. Alma lepjet villig i seg mye av det som ble gitt henne i kopp, før hun ikke orket mer.
I løpet av den korte tiden vi fikk med Alma tok vi mange bilder. Vi la ut flere av de vi var mest fornøyde med der og da. Nå som Alma ikke lenger er hos oss er det godt å kunne ta frem flere av de bildene vi ikke valgte ut i første omgang. Det setter fart i minnene (og tårene, ikke minst), og det gjør godt. I januar vil vi blogge flere av de bildene vi fikk tatt underveis.
Du hadde det travelt da du kom til verden. Og da du kom ble vi så glade, og du var perfekt. Men du var liten. Veldig liten til å ha vært så lenge i mammas mage, og vi ble bekymret. I en uke besto livet av slanger og ledninger, mens legene forsøkte å finne ut hvorfor du ikke hadde vokst mere. Du ble passet på av en fantastisk samling av mennesker som jobber på Nyfødt Intensiv, mens mamma og pappa satt hos deg så mye vi kunne.
Det har dukket opp en del spørsmål rundt deltakelse på Almas bisettelse. Vi vil presisere at alle som måtte ønske å delta på seremonien er velkomne til det. Ønsker du å gi en gave til Nyfødt Intensiv, vil det stå en gaveurne til dette formålet ved inngangen til lokalet.
Vår vakre, sterke Alma sovnet stille inn, hjemme i sin mors favn, tidlig på fredag morgen. Hun rakk akkurat å bli fire uker gammel.
I disse dager føles tiden som sand som renner gjennom fingrene. Jeg har ikke tid til noe av det jeg skulle gjort, og vet ikke alltid hva det er jeg skal gjøre. Jeg gjetter på at dette må være omtrentlig hvordan det føles å være i ammetåke; men denne gangen er vi to som er i tåka.
