A blög once bit my sister

På lørdag kjørte Emilie og jeg til Ransjö for å delta på mandagens bisettelse av svigerfar Helge. Søndag morgen våknet jeg til telefonbeskjed om at min kjære onkel Geir hadde gått bort.

Onkel Geir og tante Birgitte hadde akkurat vært en uke i Frankrike og sett noen etapper av Tour de France. Mens de var der, fylte Geir 60 år. Han kom hjem til helgen og gledet seg til å begynne i sin nye jobb. Så fikk han hjerteinfarkt og døde i sitt eget hjem, i Herfølge i Danmark. Igjen sitter hans kone Birgitte og hans tre barn Rune (31), Ida (22) og Freja (19). Hans mor, min farmor, overlevde ham, i en alder av 79 år.

Så snart er jeg på reisefot igjen. I ettermiddag setter jeg meg i en bil sammen med Ola, tante Bente og Farmor for kjøre de ca. 113 milene til Køge. På mandag avholdes bisettelsen i København Køge, etter det jeg har forstått. Ola, tante Bente og Farmor skal bo på hotell i Køge, mens jeg har fått tilbud om å bo hos min fetter Rune i København. Det ser jeg fram til, jeg tror det er i alle fall 10 år siden sist jeg traff ham.

Denne ferien ble ikke helt som vi hadde tenkt oss.

Vi hadde en fin minnestund på Linsell Bygdehus, med taler og bilder, smørgåstårta og kaffe, før Johanne fikk lov å senke urnen. Helge har fått en flott plass på den nye kirkegården ved elven Ljusnan, og senere skal han få en rød natursten, som søsknene har funnet i skogen i nærheten her.

Dagen i dag startet som comeback day. Emilie var frisk som en fisk og i godt humør i hele dag. Magesjauen ser ikke ut til å ha vært smittsom. Vi har både vært på kafé og sett på fiskene på Lade Arena, og vi har handlet et nytt sykkelhjul, som skal tåle mer juling enn det gamle. Hjulet er montert, bremsene justert og sykkelen er igjen i brukbar stand.

I tillegg har jeg fikset vaskemaskinen på egen hånd. I bunnen av vaskemaskinen er en “avløpsskål” der filteret sitter. I et kammer i skålen sitter det en bryter i form av en flottør, som setter i gang avløpspumpen dersom vannstanden i maskinen er for høy. Det hele var en mekanisk feil, som skyldtes vår latskap. Vi har ikke renset filteret ofte nok, og matrester har over tid lurt seg inn i kammeret der flottøren sitter og blokkert den, slik at maskinen tror det alltid er høy vannstand. Etter en runde med fingeren oppi kammeret, og en vaskemaskinrens senere fungerte ekteskapsredderen på nytt.

Allting lovet godt, men planen er at vi skal kjøre til Ransjö i morgen. Nå flyr jeg rundt som en stresset tulling og prøver å finne ut hva jeg skal pakke, ser alt jeg skulle ha ryddet og vasket, og håret som burde vært frisert før bisettelsen. Har utsikter til å holde på langt utover natta :-P Skal være så glad når jeg endelig kan ta ferie med hele familien min.

Vi kom hjem fra Ålesund på tirsdag. Bisettelsen til Helge blir først på førstkommende mandag, i samfunnshuset på Linsell, så vi fikk heldigvis tid å svippe innom Ålesund og Sula i en ukes tid likevel. Det var godt å la tankene hvile på andre ting i noen dager, og det er ikke noe problem så godt som vi har det i Ålesund.

Hvis du er uinteressert i min personlige syting og klaging kan du herved stoppe å lese, det etterfølgende skriver jeg kun for å få utløp for inneværende frustrasjon.

Johanne måtte dessverre ta avsted til Sverige sammen med Vidar samme kveld som vi kom hjem fra Ålesund, så nå sitter jeg nok en gang hjemme som gressenkemann med Emilie.

I dag skulle jeg ut og kjøpe nytt sykkelhjul, da eikene på bakhjulet har røket for tredje gang på kort tid. Men i går kveld ble det klart at det neppe var gjennomførbart, da Emilie viste seg å ha 39,8° i feber. I tillegg begynte oppvaskmaskinen å fuske, og inni den sto det fremdeles kopper og kar som ble satt inn før vi dro til Ålesund.

I morges sto jeg opp til en unge som hadde kastet opp i senga, og som deretter kastet opp frokosten sin.

Oppvaskmaskinen forsøkte forgjeves å pumpe ut avløpsvann som ikke var der, selv med døren åpen og bryteren avslått. Det eneste som hjalp var å ta strømmen. Jeg fant nummeret til et autorisert serviceverksted i Trondheim, men da jeg endelig hadde tid til å ringe, hadde de stengt for dagen. Så ble det en nostalgisk reise til gamledager, da jeg tok oppvasken for hånd. Det tok i alle fall et par timer, med stadige avbrytelser fra sykt barn.

Heldigvis er det som regel en takknemlig oppgave å passe lille frøken Emilie, selv når hun er syk. Hun har fått dilla på Michael Jacksvold, som hun kaller ham. Hun vil stadig vekk se musikkvideoen hun kaller I’m Behn (Bad). Deretter vil hun se “Weird” Als versjon, som hun kaller I’m fett (Fat). Strø lette doser av I like to move it, move it, og underholdningsdagen er komplett—minus én stk. far som har dårlig samvittighet for at ungen får se for mye på skjermen.

BonusFrust: Mens vi måtte holde oss inne hele dagen, registrerte jeg 25 pluss på gradestokken utenfor vinduet :-P

Emilie har kost med kaniner og vasset i sjøen og er generelt fornøyd, bare hun kan spise så mange bringebær hun kan få hendene på. En dag tror jeg vi må kjøpe oss hus på Humla, for da får vi flott utsikt og bare trivelige naboer ;-)

Alltid trivelig å komme på besøk hit :-)

På fredag gikk vi endelig ut i ferie. På lørdag sto vi opp og hadde en flott morgen, med en lang og sen frokost. Jeg dro av gårde for å kjøpe trehjulsykkel på tilbud til Emilie, men ble etter kort tid kalt tilbake til hjemmet. Johannes pappa, Helge, hadde gått bort i løpet av natten—sannsynligvis av hjertesvikt.

Beskjeden kom som et sjokk på oss, men var vel på sett og vis ventet. Det er ikke all verden til oppfølging man får når man bor på et øde sted i Härjedalen—med en ny lege hver måned. Johanne var bare glad at det skjedde mens han var på topp, rent psykisk sett.

Da vi besøkte ham i mai hadde han allerede en rekke prosjekter på gang, og overrasket oss stort da han demonstrerte stereoanlegget han nylig hadde reparert selv, ved å uanmeldt spille Chris de Burgh på øredøvende volum. Jeg tror ikke jeg har observert ham spille musikk én eneste gang på de 8 årene jeg har kjent ham.

Nå sitter jeg her som gressenkemann og kan se langt etter de umiddelbare ferieplanene våre. Johanne, Lena og Vidar har kjørt til Sverige for å rydde opp og organisere bisettelse til faren sin. Jeg er hjemme med Emilie, ettersom barnehagen er stengt i sommer. Vi skal vel klare å holde oss i aktivitet til vi får vite mer om hva som skjer i Sverige. Det har vel allererede vært snakk om spredning av aske på Halvardflovålen, eller 60-årsfjellet, som det også er omtalt som.

Helge Brekke
12. oktober 1945 - 11. juli 2009
Hvil i fred

Paolo Nutini kom ut med nytt album i starten av juni. Vi fikk ikke hørt så veldig mye på det med det samme, ettersom Dave Matthews Band kom ut med sitt nye album omtrent samtidig.

Nå har jeg fått hørt en del mer på det, og må si jeg liker det jeg hører. Nutini har lagt om stilen veldig—faktisk prøver han mange forskjellige stilarter på det nye albumet, men det funker veldig bra. Styrken hans ligger i den unike stemmen. Om du har tilgang til Spotify kan du høre albumet her: Sunny Side Up.

Her er en av mine favoritter, Pencil Full of Lead, fremført live:

Som Dave Matthews sa under mandagens konsert: It’s nice to be here in the middle of everything, here in Wolverhampton. Dette var intet mindre enn en fantastisk konsertopplevelse, noe jeg også hintet til på Twitter-kontoen min.

Jeg twitret også en konsertanmeldelse som var tilgjengelig dagen etter konserten. Denne anmeldelsen er skrevet av fotograf og Birmingham-beboer Steve Gerrard, og inneholder en rekke flotte bilder fra konserten. Steve har også lagt ut en rekke bilder på bloggen sin.

Det meste Steve skriver er som hentet fra min egen munn. Utrolig å oppleve et band som er så stort som Dave Matthews Band på en liten innendørs scene som kan huse knappe 3000 tilskuere. Bandet lever utrolig god valuta for pengene. Konsertbilletten kostet skarve £33, ca. 330 norske kroner, og bandet spilte for fullt i nesten tre hele timer. De utviste en helt fantastisk utholdenhet, mens jeg ble nesten utslitt. En god håndfull låter fra det nye albumet ble spilt, samt en haug med gamle klassikere. Jeg tror egentlig ikke at jeg savnet noen sanger fra reportoaret.

Det eneste som manglet var å ha med min kjære Johanne, som satt hjemme og var grønn av misunnelse. Vi skal nok få sett Dave Matthews Band sammen en annen gang, men det spørs om vi er så heldige å få se dem på en så liten scene da.

De av dere som måtte være innom her ofte har sikkert lagt merke til at bloggen har vært nede de siste fem dagene. Det har også eposten vår vært.

Murphys lov slo til på mandag. Mens jeg befant meg i Birmingham, sviktet tjenermaskinen til snabel.org, bare timer etter det forrige blogginnlegget ble lagt inn. Det viste seg at strømforsyningen var kaputt, og siden jeg befant meg utenlands i fire dager var det fint lite jeg kunne foreta meg.

Maskinen befinner seg på privatnettet på jobben - jeg var tilbake på jobb i går og fikk undersøkt maskinen, og tok den med hjem etter jobb. Ny strømforsyning ble satt inn i går kveld, og maskinen plassert tilbake på nett for rundt en halv time siden. Jeg kommer til å vurdere en del grep fremover for at nedetiden ikke skal bli så lang neste gang dette skjer (for det vil jo skje flere ganger, om man skal ta Murphy på alvor).