
Min aller beste venninne kom til Trondheim sent kvelden den 17. desember, og skulle møte Alma for første gang fredag 18 desember. Den morgenen måtte jeg dessverre ringe henne for å fortelle at at vi hadde mistet Alma, men at hun selvfølgelig skulle få møte henne.

Vi kjørte selv Alma ned til sykehuset. Jeg gråt hele veien med henne i armene. Vi fikk et eget rom på barn akutt til rådighet så lenge vi ville.

Så kom Marte, min kjære Marte, og holdt Alma, beundret Alma. Støttet oss, mens vi tok håndavtrykk, fotavtrykk og en bit hår med oss hjem. Det kan ikke beskrives med ord hvor mye det betydde for meg. Jeg er så glad i det bildet av Marte og Alma.

Selv om påske ikke er det samme som jul, så er det høytid, og det ble igjen litt tungt å være til. Selv om man har omsorgfulle og gode mennesker rundt seg.
Håper ikke bildene og ordene har støtt noen. Kommer nok noen mer blomstrende innlegg med våren i full gang der ute.