Hjemreise en dag i november
Se så slitne vi er, nesten en uke på sykehuset med prøver, slanger, pumping av brystmelk og LANGE dager. Bildet er tatt av personalet på nyfødt intensiv bare minutter før vi tok med oss Alma hjem.
I kveld skulle jeg lime inn bilder av Alma i hennes minnealbum. Jeg klarte ikke fylle mer enn to sider før jeg brast sammen i tung, tung gråt. Jeg har utsatt og utsatt det. Så etter et par gode dager på jobb, så tenkte jeg at jeg skulle ta meg sammen og gå litt inn i sorgen igjen. Det er da man kjenner hvor nært alt er og hvor vondt det gjør; det er i dag to måneder siden Alma ble en stjerne på himmelen. Kleenexen er fremme igjen og den hodepinen jeg har kjent på tidligere kom for fullt tilbake.
Over er bildet av det første møtet Emilie hadde med Alma, i gammel 70-tallsstil ble det nesten som å se henne gjennom en glassvegg, siden hun egentlig ikke fikk ta på henne. Men hvem kan ta fra henne den gleden som du ser. Jeg får helt vondt av alt hun har vært gjennom av sorg som bare 3 år gammel. Men jeg tenker ,“det som ikke knekker oss gjør oss bare sterkere!” I kveld var hun i full vigør her, kledde av seg alt og danset som en glad treåring skal gjøre. “Sætt på bråkat musikk, pappa!”
Man vet vel egentlig ikke hvor langt man selv har kommet med å bearbeide sorgen. Det er jo noe jeg vil bære på hele livet, men dette året får nok mange merkedager.
Det er godt å begynne å jobbe igjen, for det er akkurat da jeg må tenke på noe annet. Jeg har heldigvis mange gode kolleger som jeg kan gråte, le og snakke med om godt og vondt. Dere skal alle vite at jeg setter vanvittig pris på dere! Hadde ikke klart hverdagsstarten så bra uten dere. Jeg skulle egentlig ha et helt annet innlegg i dag, men det får vi ta igjen i morgen.


















































