Jeg blir så emosjonell av å se programmet Beretninger om begynnelser på TV 2. Alle de følelsene jeg er mest redd og sjelden klarer å ta frem tvinges frem. Det gjør vondt, så vondt at jeg nesten ikke klarer å gråte. Jeg lever meg sånn inn i historiene og kjenner at dette programmet er blitt viktig for meg. Jeg trenger å få se slike sider om det å være gravid og det første møtet med den lille mystiske inne i magen. Jeg trenger nemlig fortsatt å bearbeide den sorgen over et barn som aldri fikk vokse opp, den sorgen vil alltid være der.
På lørdag dro vi samlet for minnes vår skjønneste øyensten Alma.
None
Emilie: "Alma visste ikke at hun skulle dø, så hun ble ikke lei seg for at hun skulle dø".
Jeg er stolt av magen min her! For et år siden var jeg vakker og høygravid. Jeg syns faktisk at jeg har vært på mitt vakreste når jeg har vært gravid. Dette bildet tok Morten av meg 15. november i fjor. Kun fire dager før fødselen til Oliver.
Sofaen er fortsatt rotete etter helgens barnelek. Etter at storepia ble levert i barnehagen, startet jeg mandagen med trilletur til butikken. Der hadde Klementinene ENDELIG kommet. Jeg ble brått sentimental og begynte med en gang å tenke på halsbrannen jeg fikk de to tidligere årene når Klementin-sesongen startet.
Om du helst vil lese om rosebusker og hverdagslige ting, så anbefaler jeg deg å stoppe å lese nå.
Ett år går så uendelig fort! For ett år siden ble vår skjønne nevø Jonas født. Da visste jeg enda ikke at jeg var gravid med Oliver; han var bare et lite frø. Vi var fortsatt inne i den tunge sorgen over Alma, men jeg hadde så smått begynt å jobbe igjen. Slike begivenheter som en 1-årsdag får en til å tenke og reflektere over livet.
I slutten av juni i fjor kom det denne kommentaren på bloggen:
Tyven tyven, røvet øyenstenen vår.
