A blög once bit my sister

Jeg blir så emosjonell av å se programmet Beretninger om begynnelser på TV 2. Alle de følelsene jeg er mest redd og sjelden klarer å ta frem tvinges frem. Det gjør vondt, så vondt at jeg nesten ikke klarer å gråte. Jeg lever meg sånn inn i historiene og kjenner at dette programmet er blitt viktig for meg. Jeg trenger å få se slike sider om det å være gravid og det første møtet med den lille mystiske inne i magen. Jeg trenger nemlig fortsatt å bearbeide den sorgen over et barn som aldri fikk vokse opp, den sorgen vil alltid være der.

Musikk bringer også sterke følelser frem, nå lytter jeg til fine Ane Brun og sangene To let Myself Go og The Fight Song.

Skal forbedre meg på nattevaktshelg nå, ikke akkurat en drømmehelg. Jeg er uansett heldig som har så mye fri.

God helg!

På lørdag dro vi samlet for minnes vår skjønneste øyensten Alma.

Noen dager er det bare så godt å tenke ekstra mye på deg, savne og gråte. Emilie snakker masse om deg og vil så gjerne pynte hos deg på grava.

Lys skinner for deg min lille skatt.

Emilie: “Alma visste ikke at hun skulle dø, så hun ble ikke lei seg for at hun skulle dø”.

Vi ser i Almas album, lytter til fin musikk og tenner masse lys for lillesøster i dag.

Skulle virkelig ønske at jeg kunne få holde deg i armene mine en gang til lille venn og stryke over ditt vakre mørke hår.

Jeg er stolt av magen min her! For et år siden var jeg vakker og høygravid. Jeg syns faktisk at jeg har vært på mitt vakreste når jeg har vært gravid. Dette bildet tok Morten av meg 15. november i fjor. Kun fire dager før fødselen til Oliver.

I dag gråter jeg og lytter til min absolutte favoritt musiker John Mayer. Jeg tenker på hvor heldig og uheldig vi har vært. Imens jeg holder Olli tett inntil meg.

Lyttet mye til denne sangen sammen med Alma, hun pleide sovne til den i armene våre. I ettertid har det vært en sang jeg ofte har satt på når jeg rett og slett vil gråte.

Vår vakre lille Alma. Du er for evig vår skinnende stjerne og øyensten. ♥

Sofaen er fortsatt rotete etter helgens barnelek. Etter at storepia ble levert i barnehagen, startet jeg mandagen med trilletur til butikken. Der hadde Klementinene ENDELIG kommet. Jeg ble brått sentimental og begynte med en gang å tenke på halsbrannen jeg fikk de to tidligere årene når Klementin-sesongen startet.

Jeg har nemlig vært gravid på samme tid to år på rad. Alle gravid-følelsene kom tilbake på den trilleturen på vei hjem med en stor pose Klementiner. Bekymringen ble sterk, jeg tok meg til og med til magen. Måtte nesten klipe meg selv i hånden og se på lille sovende Olli. Enn at det snart er hans 1-årsdag. Minnene om fine Alma strømmer på. Jeg tror nok at dere må tåle noen sentimentale innlegg fremover, for med november kommer sterke følelser hos meg. Alma er født 20. november 2009, Olli er født 19. november 2010. Det var bare to timer unna å bli samme fødselsdag på de to. Du kan tro det var stressende timer på fødestua når Olli meldte sin ankomst. Vi ville helst ikke at de skulle ha samme fødselsdag. Det var godt og vondt på samme tid i fjor og det samme blir det nok i år.

Jeg skal la tårene få komme om de må imens jeg skreller min første Klementin.

Om du helst vil lese om rosebusker og hverdagslige ting, så anbefaler jeg deg å stoppe å lese nå.

Jeg merker at Emilie stadig stiller vanskeligere spørsmål for tiden. Spørsmål som jeg helst bare vil besvare med fordi det bare er sånn, kun fordi det er så vanskelig å gi et godt svar.

Jenta vår har hatt nærkontakt med døden i veldig ung alder, ettersom hun var deltakende i alt rundt Alma. Den morgenen Alma gikk bort sa Emilie æ veit det sjø, da vi fortalte henne at Alma var død. Like etterpå dro hun i en stor rød kjole på nissefest i barnehagen; det er kontraster det! Senere så hun også Alma i kista. Hun har et svar på hvor lillesøsteren er og kan når som helst rope ut, med trist mine, at lillesøsteren min er død, for så i neste øyeblikk være i heftig, smilende lek.

I det siste har Emilie spurt: Hvorfor må vi alle dø? Hva svarer man en 4-åring på det? Jeg begynner gjerne med å si at det er bare slik naturen er, skjønner du vennen min; men om vi ikke blir syke eller noe uventet skjer så skal vi bli riktig gamle først. Da sier hun: Men æ vil ikke dø. Det er da jeg med tårer i halsen sier: Det er det vel ingen som vil, men dessverre skal vi alle en gang dø.

Jeg har ikke hatt problemer med å forholde meg til døden på lang tid—har av mange grunner måttet finne meg i at det er en naturlig del av livet. Det begynte med at jeg, som ganske nyutdannet sykepleier, jobbet på en palliativ avdeling for alvorlig kreftsyke ved Havstein sykehjem i Trondheim. Der fikk jeg virkelig testet ut meg selv i vanskelige situasjoner. Kunne skrevet side opp og side ned med historier fra mine tre år der; det var tre fine år må du vite! Døden kan faktisk være vakker.

I løpet av de siste fem årene har jeg først mistet min elskede mor (det var da jeg valgte å finne meg en ny jobb), så min far og til slutt mitt eget barn. Ettersom jeg har kommet meg gjennom dette på sett og vis, så skulle man virkelig ikke tro at jeg skulle få så store problemer med å svare jenta mi. Det er bare det at jeg må vel innrømme at etter jeg mistet Alma har jeg nok blitt litt redd for døden igjen. Ikke så mye min egen død. Jeg er redd for å miste noen kjære, det er såklart naturlig at man blir. Jeg er ikke sykelig redd, det er bare det at jeg har en bitteliten tvangstanke som sier at jeg alltid må si til mannen kjør pent!, sykle pent!, gå pent!. Emilie har også begynt å få høre det når hun skal ut på egen hånd; snart får vel også Oliver høre disse ordene. Emilie gjentar etter meg når pappa til slutt får somlet seg avgårde til jobben: Sykle pent pappa!

Så beveg deg “pent” i dag du også!

Ett år går så uendelig fort! For ett år siden ble vår skjønne nevø Jonas født. Da visste jeg enda ikke at jeg var gravid med Oliver; han var bare et lite frø. Vi var fortsatt inne i den tunge sorgen over Alma, men jeg hadde så smått begynt å jobbe igjen. Slike begivenheter som en 1-årsdag får en til å tenke og reflektere over livet.

Jonasgullet er så snill, ikke i det hele tatt så rampete som hans far vil ha det til ;) Han er rett og slett en godgutt, det er ikke ofte man opplever at en ettåring sitter i ro i fanget; det gjør Jonas. Det er heller ikke ofte du hører han klage. Fine Jonasgutten, hurra for deg!

Jeg trillet frem og tilbake til bursdagsselskapet i dag. Mads, Marie og Jonas bor nemlig ikke langt fra Lademoen kirkegård, hvor Alma ligger. Var innom grava og fikk ryddet litt snø og tatt frem hjertedekorasjonen hos Alma igjen. Jeg snakker av og til litt inni meg selv hos henne. I dag sa jeg, jeg er lykkelig forelsket i lillebroren din!

Skjønne barna! Takk til Morten for gode bilder!

Ha en GOD kveld!

I slutten av juni i fjor kom det denne kommentaren på bloggen:

Hei! Kom over bloggen deres, googler av og til på trisomi 18… Sitter og feller noen tårer for Alma, for ei utrolig nydelig jente!! Vi har en sønn med trisomi 18 som hviler på Moholt. Han ble 4 mnd gammel og døde i august 2008. Ta gjerne kontakt hvis det føles greit! Kjempefin blogg og vakre bilder! Klem fra Monica

På siden deres fant jeg historien om Olve. Se så stolt og vakker mor Monica er, Olve ligner veldig på Alma.

Jeg var gravid da jeg begynte å lese om Olve og hadde tungt nok for å se på bildene av den nydelige gutten som minte meg så mye om vår Alma. Jeg begynte så smått å lese dagboken om hans fire måneder lange liv fra april til august 2008, men måtte stoppe på grunn av mange tårer og redsel for det jeg da bar. Jeg la igjen en hilsen tilbake.

Etterhvert ble jeg bedre kjent med Monica, som også har en jente ved navn Randi, født samme år som Emilie. Kun fire dager før Alma ble født fikk Monica en frisk og fin gutt ved navn Torje på St. Olavs. Hadde vi bare visst om hverandre da.

Om ikke tilfeldighetene allerede var mange så må jeg fortelle om da Monica var i Trondheim på sommerferie. Hun skulle besøke grava til Alma uten min viten og hadde litt vansker med å finne frem. Akkurat da kom jeg kjørende inn porten på kirkegården med Marte i forsetet. Det var bare så synd at det øspøste ned fra himmelen akkurat da, så vi fikk ikke snakket så lenge. Alma fikk vakre liljer som sto fint i bortimot 14 dager.

Nå har Monica fulgt meg og støttet meg stort under svangerskapet med Oliver og vi har mye kontakt gjennom Facebook og på mail. Du skal vite at jeg setter stor pris på deg Monica. Synd dere har bosatt dere i Alta, jeg skulle så gjerne hatt deg nærmere så vi kunne blitt enda bedre kjent. Godt man har alle disse sosiale media å holde kontakten gjennom. Monica skriver den fine bloggen Rafsbotn, ta en titt.

Vi har hatt en avslappende og fin helg. Det håper jeg du også har hatt.

God søndagskveld!

Tyven tyven, røvet øyenstenen vår.

Tenn gjerne et lys for vår Alma.