A blög once bit my sister

Brente mandler er smaskens, særlig de hjemmelagede. Utrolig lettvint å lage er de også, prøv selv :)

Ingredienser:

• 250 g mandler
• 250 g sukker
• 2 1/2 dl vann
• 75 g smør

Slik gjør du:

Ha mandler, sukker og vann i en kjele og la det småkoke uten lokk 1 1/2 time til mandlene er tørre, husk og røre av og til. Tilsett så smøret og la det og sukkeret smelte sammen i ca 10 min så massen blir gyllenbrun og blank. Rør hele tiden. Hell de brente mandlene ut på en bakeplate med bakepapir. Avkjøl - og brekk så evt mandlene fra hverandre.

Oppbevar mandlene i tett boks eller glass. Brukte syltetøyglass eller norgesglass blir supert. Ha på en søt stoffhette eller stoff med en strikk rundt. Dette kan være en fin førjulsgave, julegave eller til hjemmekos.

I formiddag trosset vi sykdom og kulde og tok oss en tur ned til grava til Alma. Emilies juletegning, et stort hjerte og et langt brennende lys fikk pynte opp den vinterkledde kirkegården. Det føltes så godt og det ble superfint hos øyenstenen vår. Blir så glad av å se bildene av hele familien sammen hos henne.

Nå kan adventstiden bare senke skuldrene mine. God mandagskveld!

I går kveld tok min kjære turen ut i kulden for å hente en pakke fra Lilli bak bloggen Viilhvile. Lilli fant ut at når jeg var så heldig å vinne dette vakre smykket hos henne, så skjønte hun hva perlen i smykket sto for. Den symboliserte lille O inne i min mage. Dagen etter jeg vant smykket fant Oliver ut at han ville komme ut til oss, kun to timer før sin storesøster Almas bursdag.

Overraska ble vi av gavmildheten, når Emilie pakket opp en skjønn mummikopp som også var med i pakken. Vi er samlere, så det var jo midt i blinken. Tusen takk igjen kjære Lilli.

I dag er den store barseltåredagen for min del, det er så ufyselig kaldt ute at jeg dessverre ikke har vært på grava til Alma etter fødselen enda. For nå går tankene mine til vår lille engel. Det er nok en blanding av lykke for at vi har fått en så vakker og velskapt gutt og litt “déjà vu” fra i fjor. For i dag har vi tatt frem julepynt og bakt pepperkaker, sist gang vi gjorde det var Alma her hos oss. Så sorgen måtte få ta litt plass, men også de varme og gode tankene om fremtiden og alt vi har å glede oss til. Det skjer jo nesten noe nytt daglig med de små vidunderne.

Heldigvis for meg er Marte her når som helst og jeg skal ha nok en ost og kjeks aften etter fødselen. Tror det har vært litt ost og kjeks hver dag den siste uka :)

Ha en god lørdag der ute!

Aner egentlig ikke hvorfor dette er verdens tyngste dag, men det er det og jeg er redd det kommer mange slike fremover mot termin. Jeg blir stille, full av sorg og redd for fremtiden. Ikke noe jeg tror folk syns er et kjennetegn på meg.

Hodet er dessverre fullt av bekymring selv om jeg jevnlig får bekreftelse fra lillegutt om at han finnes der inne. Helt utrolig hva hodet kan lure deg til å tro sen nattestid. Da ser jeg også øynene dine Alma, dine vakre store dådyrøyne.

Noen fine ting fra dagen:

• Sjefen tok seg tid til en lang godprat.
• Søt chili på Dromedar med en ny venn.
• Emilie visket meg i øret at “når jeg blir stor så skal det glitre i huset vårt”, lille venn det har glitret hvor enn du er siden du ble født.
• Verdens beste svigermor kom med 10 langstilkede roser.
• Jeg har bestilt meg flybilletter til bestevennen i Bergen.
• Fiskeboller i karrisaus var digg middag og ekstra godt som kveldsmat.

Noen dager blir veldig emosjonelle, da går det fort opp og så daler jeg fort ned igjen. I dag var det rett og slett ikke lett å komme seg opp av senga. Jeg ble i går overrasket av at steinen til Alma hadde kommet så fort, men er utrolig glad for å se den.

Siden Morten og jeg ikke ønsker kristne symboler på steinen, kom Morten på at vi kunne ha en sol for den dagen Alma ble født og en måne ved den dagen hun døde. Det ble originalt og fint sammen med Almas søte lille fot. Vi fikk pyntet så fint og sommerlig der i går. Emilie ville så klart ha rosa blomster, i tillegg ble det et lite rosa hus og et hjerte Morten har perlet. Etterpå ville Emilie hjem for å perle en prinsesse til Alma, for det liker Alma vettu. Mens jeg vil finne noen fine steiner for å ha rundt beddet.

Møt vår prinsesse Emilie, som er det til 10 i stil.

Vår vakre øyensten Alma har også satt sine dype spor. Som jeg endelig har klart å ta frem igjen.

Se så vakre detaljer i hennes hånd- og fotavtrykk.

Vakkert mørkt silkehår.

Nå skal disse fotsporene komme på Almas gravstein som vi har store vansker med å velge. Så skal jeg forevige dem på denne store A bokstaven, som jeg fant på Panduro for lenge siden.

Min aller beste venninne kom til Trondheim sent kvelden den 17. desember, og skulle møte Alma for første gang fredag 18 desember. Den morgenen måtte jeg dessverre ringe henne for å fortelle at at vi hadde mistet Alma, men at hun selvfølgelig skulle få møte henne.

Vi kjørte selv Alma ned til sykehuset. Jeg gråt hele veien med henne i armene. Vi fikk et eget rom på barn akutt til rådighet så lenge vi ville.

Så kom Marte, min kjære Marte, og holdt Alma, beundret Alma. Støttet oss, mens vi tok håndavtrykk, fotavtrykk og en bit hår med oss hjem. Det kan ikke beskrives med ord hvor mye det betydde for meg. Jeg er så glad i det bildet av Marte og Alma.

Selv om påske ikke er det samme som jul, så er det høytid, og det ble igjen litt tungt å være til. Selv om man har omsorgfulle og gode mennesker rundt seg.

Håper ikke bildene og ordene har støtt noen. Kommer nok noen mer blomstrende innlegg med våren i full gang der ute.

Jeg har meldt meg på operasjon påskeglad. Det vil si jeg har sendt en mail til en danske som har startet det hele. Hun vil i neste uke sende meg en e-post med navn og adresse på noen jeg skal sende en påskehilsen til, pluss at jeg selvfølgelig får en påskehilsen i posten. Gaven skal ikke koste mer enn 50 kroner. Er spent på å se hva jeg får dalende i posten før påske. Hiv deg med du også :)

Nå skal Morten og jeg snart nedover til St.Olavs for å treffe noen av de flotte menneskene som tok seg av Alma. Det skal nok gjøre godt, selv om jeg kjenner jeg får en klump i halsen.

Minner om min lille te-giveaway, som trekkes i kveld etter klokka 18. Hvem vet hva annet som kan finnes i pakken ;)

Se så slitne vi er, nesten en uke på sykehuset med prøver, slanger, pumping av brystmelk og LANGE dager. Bildet er tatt av personalet på nyfødt intensiv bare minutter før vi tok med oss Alma hjem.

I kveld skulle jeg lime inn bilder av Alma i hennes minnealbum. Jeg klarte ikke fylle mer enn to sider før jeg brast sammen i tung, tung gråt. Jeg har utsatt og utsatt det. Så etter et par gode dager på jobb, så tenkte jeg at jeg skulle ta meg sammen og gå litt inn i sorgen igjen. Det er da man kjenner hvor nært alt er og hvor vondt det gjør; det er i dag to måneder siden Alma ble en stjerne på himmelen. Kleenexen er fremme igjen og den hodepinen jeg har kjent på tidligere kom for fullt tilbake.

Over er bildet av det første møtet Emilie hadde med Alma, i gammel 70-tallsstil ble det nesten som å se henne gjennom en glassvegg, siden hun egentlig ikke fikk ta på henne. Men hvem kan ta fra henne den gleden som du ser. Jeg får helt vondt av alt hun har vært gjennom av sorg som bare 3 år gammel. Men jeg tenker ,“det som ikke knekker oss gjør oss bare sterkere!” I kveld var hun i full vigør her, kledde av seg alt og danset som en glad treåring skal gjøre. “Sætt på bråkat musikk, pappa!”

Man vet vel egentlig ikke hvor langt man selv har kommet med å bearbeide sorgen. Det er jo noe jeg vil bære på hele livet, men dette året får nok mange merkedager.

Det er godt å begynne å jobbe igjen, for det er akkurat da jeg må tenke på noe annet. Jeg har heldigvis mange gode kolleger som jeg kan gråte, le og snakke med om godt og vondt. Dere skal alle vite at jeg setter vanvittig pris på dere! Hadde ikke klart hverdagsstarten så bra uten dere. Jeg skulle egentlig ha et helt annet innlegg i dag, men det får vi ta igjen i morgen.

På søndager tenner vi lys for våre kjære, for det er akkurat da jeg savner dem som mest. Det er på søndager tiden står litt stille og man skal bruke dagen på familie. Da tenker jeg på mamma, pappa og Alma.

Så i dag har vi vært på grava til mamma og Alma for å tenne lys. De fikk også hver sin nydelige lyngplante, den står seg så godt. Tenner lys for pappa her hjemme, siden grava hans er i Sverige.

Kjøpte en stjerneranke på Ikea før jul og syns den er så kos å ha i vinduet at jeg dekorerte noen Norgesglass med stjernene.

Var innom jobben til tanta til Morten—hun jobber som sykepleier på St. Olavs. Fikk oss et nydelig lammeskinnsteppe, som egentlig var til Alma. Men jeg skal love at dette skal vi kose oss mye på fremover. Jeg skal rett og slett legge meg på dette nå og se en god serie med min kjære og drikke en kopp varm te. Takk, “tante” Bente :)

Tenk at dette lammeskinnet til og med har med seg vaskeinstruksjoner. Det kan vaskes på 30 grader i vaskemaskina, selvfølgelig med ullvaskemiddel. Men det kan til og med legges i tørketrommel og tørkes til det blir nesten tørt, det liker vi! Det er absolutt av helt annen standard enn det man får på for eksempel IKEA.

Kos dere med ekte vare rett fra “bøgda”, som det står på instruksjonene.

I dag setter vi ned Almas urne. Det har vært tungt nok bare det at vi har måttet få ny dato to ganger.

Da den første datoen kom, var Emilie helt utslått med omgangssyke, og vi måtte ringe og be om utsettelse. Det var ubehagelig, ikke minst fordi brevet fra kirkelig fellesråd spesifiserte veldig tydelig at man måtte ringe senest en uke i forveien om man lurte på noe eller ville endre noe. Men flytting grunnet sykdom var heldigvis ikke noe problem. Ny dato ville sannsynligvis bli om et par uker, fikk man vite.

Så, mandag i uka etter fikk vi en grusom støkk, da vi på kvelden fant et nytt brev fra kirkelig fellesråd i postkassen. I brevet stod det at nytt tidspunkt var klokka 14 den samme mandagen vi fikk brevet. Det var skrevet samme dag som vi ringte og ba om utsettelse, men var poststemplet først tre dager etter dette. Da var det også for sent å kontakte noen den kvelden, og vi måtte vente til neste dag.

En sjokkert person beklaget på telefonen dagen etter, og vi ble forsikret at det vanligvis aldri blir gitt så kort varsel. Skremmebildet for oss var at de hadde satt ned urnen uten oss, men heldigvis viser det seg at rutinen er at urnen ikke blir satt ned om ingen dukker opp.

Men i dag er altså den tunge dagen hvor vi må gi endelig slipp på Alma.

Disse bildene er fra Emilies 3-årsfeiring i Desember. Vi hadde gjester dagen lang—jeg tror kanskje vel så mange kom for å hilse på Alma som for å feire Emilie. Det er godt å ta frem disse bildene i dag, og håpet er at de får dette innlegget til å virke mindre sørgmodig enn hva det er.