A blög once bit my sister

På fredag, (noe sent som vanlig) kom vi oss avgårde med nypussede sko og fintøy til bryllup blant fjellene i Sognefjorden. Jeg og lillegutt ser ut over det beste Norge har å by på av vakker natur.

Senere ble jeg og Morten noe skremt ned den bratteste delen av Sognefjellet. Vi syns det luktet noe svidd, det viste seg å være den tyske bobilen foran som ikke skjønner seg på norske forhold og i stedet for å gire ned, heller svir av bremsene.

Etter en times tid begynner derimot en varsellampe å lyse i dæsjbordet, akkurat det man frykter på de smale veiene etter kl.20. Varsellampen betydde at det var noe feil ved bilens styringssystem, kjør til nærmeste Toyota verksted stod det i manualen. Tja, bilen kjører jo den og vi skulle på dagen før dagen fest, så dette fikk vente.

Tenkte ikke noe mer over det enn at vi skulle få det sjekket opp før hjemreise. Lampen lyste hele helga, men bilen kjørte som vanlig. I det vi skulle til å kjøre ut av Høyanger på vei hjem, så lyste den plutselig ikke mer. Ikke dagen etter og ikke siden det. Spørs om Toyota bare vil prøve å tjene noen ekstra kroner. Skal jo inn til service igjen før jul, så satser på at alt er ok til da.

Det som muligens kan være skikkelig ille er at 300 bilder fra bryllupet kan være tapt, Morten skal se om han kan redde dem i dag. Det håper jeg inderlig!

I natt jag drømde… at vi skulle flytte tilbake på Byåsen i nyoppusset leilighet i den samme firemannsboligen som vi bodde i. I drømmen var det ikke noe problem plassmessig eller noe, jeg bare gledet meg til å fortelle venner på Byåsen om at jeg skulle flytte tilbake. Vet ikke helt hva jeg skal si at dette betyr? Men det var nesten så jeg trodde på det da jeg våknet.

I går fikk jeg plantet stemor utenfor, for vi skal ikke ha mere frost på natta nå vel? Det ble nydelig med 20 stemor i to store potter. Det var planleggingsdag i barnehagen både dagen før og dagen etter påske, så Emilie fikk ekstra lang påskeferie. Hun ville kjøre bil og høre på Jason Mraz i bilen mens jeg plantet blomster, apa Nils var hennes modige passasjer ;) Morten har tatt bildene i påska, så jeg håper på ett litt forsinket blogginnlegg om hva vi har drevet med. Hadde Elisabeth på en noe for salt hjemmelaget lasagne på første påskedag, må legge ved ett bilde av Emilie i ballerinaskjørt over muskelmannpysjen og søte Elisabeth. Emilie insisterte på å ha på ballerinaskjørtet til barnehagen i dag.

God onsdag!

Dette er dagen da man ikke skulle ha satt foten sin utendørs.

Jeg må begynne med å innrømme at jeg har gitt opp sykle-til-jobben-året-rundt-planen min, grunnet for dårlig utstyr til å sykle på vinterføre - hybridsykkel uten dempegaffel og med alt for finmønstrede piggdekk lot seg ikke bruke i snø og slaps i desember. Det endelige sluttsignalet for vintersyklingen gikk vel da jeg ristet løs hurtiglåsen på forhjulet og holdt på å miste hjulet i en bakke.

I dag skulle jeg både levere og hente Emilie i barnehagen mens Johanne sov ut etter nattevakt. Og for et kaos det ble. Jeg tok to nye rekorder i å bruke lang tid på å kjøre mellom barnehagen og jobben:

• Fra barnehagen til kontoret tok 1 time og 10 minutter.
• Fra jobb til barnehagen tok 1 time og 30 minutter.

Dette er en tur som vanligvis tar i underkant av 15 minutter. På vei hjem måtte jeg først varsle barnehagen om at jeg ble noe forsinket. Etterhvert ble det klart at jeg ble VELDIG forsinket, og Johanne måtte rykke ut av dvalen og gå den 20 minutter lange turen til barnehagen med bæremeisen klar. Enden på visa var at Emilie ble hentet 50 minutter etter barnehagens stengetid :-P All ære til Marija for den flotte og fleksible familiebarnehagen hennes!

Vil forøvrig rette en stor takk til de to karene som hoppet ut av bussen bak meg i Dybdahlsveien og ga meg dyttehjelp da jeg sto fast på glatta i oppoverbakken. De to-tre andre gangene jeg ble sittende fast klarte jeg å manøvrere meg løs på egen hånd (og hva i h… gjorde jeg i Dybdahlsveien? Jo, det var ikke mulig å komme seg ned på Omkjøringsveien fra Nardokrysset, så jeg prøvde å være lur og finne en alternativ vei. Dust!).

Jeg tar forresten tilbake det jeg sa om at dette er dagen man ikke skulle satt foten sin utendørs. Jeg kunne gått de ca. 6,5 kilometrene til jobben fortere enn jeg kjørte; det var bilen som ikke skulle vært utendørs.

Nå er det to uker siden vi begynte å flytte til Charlottenlund, og jeg kan med hånden på hjertet si at flytting er strevsomt. Jeg er glad det ikke skjer så ofte.

Overtagelsen av vår nye bolig gikk greit, selv om selgerne hadde tatt med seg det meste av alt løsøre som vanligvis skal være med når boliger selges. All belysning på stua og de fleste gardinstengene i huset var borte. Ikke fant vi stigen som vanligvis følger alle husene i Churchills veg, og heller ikke den røde kassen for spesialavfall :-P

En stor takk til alle som hjalp oss under flyttingen: Mamma som stilte som barnevakt og vaskehjelp, Ola, Mads, Roger og Vidar som transport- og muskelmenn, og Helga og Eva som pakket i esker.

Flyttingen har forøvrig gått hardt utover bilen vår. Det ene fordekket punkterte på Omkjøringsveien på vei ned Moholtlia, og festet til takantennen knakk pga. dårlig sikret last på takgrinda. Dekket lot seg ikke plugge og vi måtte derfor punge ut for to nye vinterdekk til forakselen. Takantenna har jeg ikke hatt tid til å tenke på enda.

Emilie ble litt sur og gretten i starten av at mamma og pappa stresset rundt og av og til var borte i flere timer av gangen, men fant seg fort til rette i nytt hus. Hun har også blitt veldig fortrolig med farmoren sin; Når farmor kommer på besøk roper Emilie av glede, klapper i hendene og strekker armene ut mot henne :-) Det tredje soverommet fungerer som lekerom, og her har Emilie så smått begynt å lære seg å sette seg opp på egen hånd (endelig!). I dag snudde vi oss og så at hun hadde reist seg opp mot stuebordet og var i ferd med å rive ned alt som lå der! Ronja var ganske skeptisk til det nye huset. Hun var spesielt livredd alle bilene hun så fra stuevinduet, og turte derfor ikke komme opp i sofaen og få kos de første par dagene. Helst ville hun ligge på soverommet vårt om natten; faktisk lå hun i sengen vår i nesten en hel dag uten å gå ut av rommet. Heldigvis gikk det fort over, og hun har nå så vidt begynt å gå litt ute (gleder meg til å slippe å tømme kattedassen hele tida!).

For et par dager siden fikk vi endelig overlevert gamleleiligheten til nye eiere. Det mest stressende med flytting er vel den gamle boligen som står der og må tømmes og vaskes før man kan konsentrere seg helt og holdent om den nye boligen. Vi kommer til å savne Tvetestien, men merker allerede at vi trives godt her; følelsen av å være hjemme kom mye raskere her enn i Tvetestien!

Det har vært ganske stille på bloggfronten under flyttingen, da det viste seg at ADSL-leveransen vår tok lenger tid enn først antatt. Til slutt fikk vi vite at det ikke var ledig kapasitet i sentralen til å levere ADSL hos oss. Det tok Ventelo ca. tre uker å finne ut dette. Da jeg ringte NextGenTel og Telenor kunne de fastslå på sekunder at det ikke var ledig kapasitet til flere abonnenter i sentralen. Har blitt satt i kø hos Ventelo, men det hadde vi ikke tid til å vente på, så vi har nå bestilt bredbånd fra siste alternativ: Canal Digital. Får med en hendig PVR på kjøpet som jeg gleder meg til å prøve ut :-)

Vi har fort merket hvor avhengige vi er av Internett nå som vi er uten, og jeg er hjemme på pappaperm og ikke har nett på jobben til daglig. Heldigvis er det et åpent trådløst aksesspunkt i nærheten som vi av og til klarer å få inn på kjøkkenet. Greit å ha når man må i nettbanken. Eller skrive i bloggen!

De siste dagene har det skjedd mye, med hele Brekkefamilien samlet i Trondheim. Helge inviterte hele familien på tur med Hurtigruta fra Trondheim til Kristiansund, og for tiden teller vi 11 hoder, så det kan ikke ha vært billig.

På søndag troppet vi mannssterke opp på piren i 9-tiden, og kjørte ombord med tre biler. Å dra på hurtigrutetur med fire unger under 4 år er ingen piknik, det kan man trygt si. Stemningen nådde kanskje ikke de helt store høyder med barneskrik og slitne foreldre, men vi spiste i alle fall en fantastisk buffetlunsj, som Helge spanderte på oss. Vel framme i Kristiansund dro vi til Smia fiskerestaurant og spiste oss gode og mette på bacalao og annet snadder. Overtrøtte og grinete unger la en demper på stemningen også her, og gjorde at det ikke ble helt “det samme gamle”. Morten og Lena valgte å ta inn på hotell med sine to gutter, mens resten av oss kjørte hjem til Trondheim. Bilturen hjem til Trondheim er et kapittel for seg selv. Jeg nevner bare stikkordene: Sen kveld, søvnløs Emilie, mistet ferja med knapp margin, dundrende hodepine i over to timer og to paracet rett i seng.

Mandag ble en langt mer oppløftende dag, med knakende fint vær, sol og varmt. Vi inviterte hele familien hjem til oss på grillparty i hagen, og det var en stor suksess med høy stemning. Oscar og Edwin gjorde ikke stort annet enn å leke seg med skliene i hagen til de var godt utslitte og klare for å dra hjem, og Emilie koste seg i stolen sin og bablet i vei mens hun observerte alle sammen. Til slutt måtte gjestene tilsynelatende dra motvillig hjem for å legge trøtte barn :-)

Tirsdag ble for meg den store kjøre-Helge-hjem-dagen. Ettersom Helge hadde blitt hentet fra Ransjö til Trondheim mens vi var i Ålesund, ble det ikke noen ferietur til Ransjö på oss. Vi ville heller ikke utsette Emilie for flere plagsomme bilturer på en stund, så jeg meldte meg frivillig til å kjøre Helge hjem alene. Noen mennesker, sånn som Turbo-Gundersen, synes det er gøy å sette nye fartsrekorder på denne turen, mens andre, sånn som meg, ønsker å komme fra det med livet i behold. Så jeg troppet opp på Helges hotell i 9-tiden, hjalp ham ut med bagasjen, og satte avgårde mot Ransjö over Tydalen. Med alle stoppene brukte vi rundt 5 timer frem. Etter litt lunsj og kaffe, brukte jeg 4 timer og 15 minutter tilbake, og kom akkurat for sent til å være med på legging av Emilie. Men det var veldig godt å få servert hjemmelaget pizza og kald Newcastle Brown Ale i 27 graders varme på verandaen :)

Vi har vært en uke i Son og kost oss hos familien Brekke/Gundersen. Vi regnet egentlig med at det skulle være full sommer og flott vær i Son, men der tok vi feil. Jeg klarte riktignok å bli solbrent den første dagen, men etter det regnet det i bøtter og spann i flere dager. Vi fikk i alle fall sett oss litt rundt i området, og besøkt Moss, Ski og gamlebyen i Fredrikstad. Ikke minst fikk vi feiret 3-årsdagen til Edwin den ene soldagen vi fikk.

På lørdag, den dagen vi skulle dra hjem, kom finværet plutselig for fullt. Vi fikk levert leasingbilen vår på Bilia, etter at Morten hadde klart å prute ned påkosten vår fra 5000 kroner til 0 :-) Etter at bilen var levert, hoppet vi på toget hjem til Trondheim, og så fram til en rolig og behagelig reise. Men sånn ble det ikke helt.

Akkurat da Emilie var klar for å legges, viste det seg at det var satt opp bussforbindelse mellom Hamar og Lillehammer, og plutselig ble det stress med å få med alt pikkpakket vårt inn på en buss. Men bussen var full, så vi fikk ikke sitte på sammen med bagasjen vår. Faktisk var alle de oppsatte bussene fulle, og NSB måtte sette inn en ekstrabuss for å ta med oss og kanskje 5-6 andre som ikke hadde funnet plass på de oppsatte bussene. Emilie fikk ikke sovet noe på bussen, ettersom vi hadde pakket vogna hennes i en annen buss.

Togsettet som ventet på oss i Lillehammer hadde stått i stekende sol, og var overopphetet på innsiden. Vi holdt på å renne vekk av svette, og Emilie fikk heller ikke sove fordi det var så utrolig varmt. Heldigvis hadde en oppvakt togvert gitt oss plass på familievognen, som vi ikke ante eksisterte. Her var det lekeapparater til de større barna, og masse ledige plasser til å både sette barnevogn og bagasje :-) Og til slutt kom vi da frem til Tvetestien med en sovende Emilie bak i taxien.

Men, la oss komme til poenget, som er noe kortere enn det jeg har plapret i vei om hittil. I dag var vi og hentet vår nye brukte bil, en 2002 Toyota Corolla stasjonsvogn med automatgir! Hipp hurra!