A blög once bit my sister

Foto er gøy! Jeg er veldig fornøyd med dette bildet av vakre Rachel, som giftet seg med sin Øyvind i august i fjor. Hvit brud, med skikkelig spreke detaljer :)

Med godkjennelse fra bruden har jeg sendt inn dette bildet til konkurransen “Hvitt” på øyeblikk.net

Bli med du også, du har noen få timer på deg ;)

Vi var så heldige å få ta del i et vennepar sitt vakre og personlige bryllup i går. To sterke og herlige personligheter ble enda nærere knyttet. Bruden var så lekker at jeg fikk hakeslepp. Rachel fyller rommet med varme, humor og glede når hun entrer. En glede å være nær både Rachel og Øyvind! Syns jeg fikk fanget et godt øyeblikk her.

For tiden går det i ett med selskap og festligheter, så dere får kun en smakebit fra gårsdagens bilder foreløpig.

Nå horisontalen! Fortsatt fin kveld til deg.

Tittellåta for bryllupet var helt klart Stand by me. Allerede ved frokosten den morgenen satt jeg og fylte bryllupskortet med teksten til Stå ved meg, Vidar og meg sin nynorske versjon av Stand by me, som ble satt ny tekst til under tett snødrev på vei til pappa i Sverige for snart to år siden. Den starter med Når natta kjem…; resten egner seg ikke på trykk.

Ved frokostbordet på bryllupsdagen forteller jeg Lena og hennes Morten om at jeg burde fremføre Stand by me live under bryllupsfesten. Akkurat i det jeg gjengir historien om Stå ved meg, kommer Terje, en av Vidars venner, inn mens han nynner på akkurat Stand by me! Nynningen er mistenkelig, men skal siden avsløres.

Ved friarealet på Kvamsøy får vi servert nydelige lefseruller med lokalt pålegg og sprudlevann. Lykkelig er jeg når det alkoholfrie alternativet viser seg å være en av mine favoritter: Balholm, lokal eplejuice fra Balestrand. Det har sine fordeler å være gravid. Barna fikk fart på beina, her demonstrert av Oscar på 5 år.

Borghild, “a’mor” og Borgemester er her skjønt omkranset av brud Berit. Dagens beste blinkskudd. Begge har helt nydelige kjoler.

Festen er i gang. Treretters middag tilberedt på lokale råvarer av den fantastiske kokken Christel Eide som driver Mitt lille kjøkken. Faste bryllupsinnslag som kyssing, både på stoler og under bord, fremprovoseres av gjestene. Den ene flotte taleren etter den andre introduseres av toastmater Tanaka, som tar oppgaven på strak arm og er godt forberedt. Alle talene er like innholdsrikt unike og på hver sin måte morsomme; slik merker vi ikke at timene flyr avgårde og at baren egentlig lenge skulle vært åpen.

Etter å ha holdt tale til bruden, kommer det endelig frem hvorfor jeg jevnlig har blitt minnet på låta Stand by me. Tanaka introduserer musikkinnslaget med å begynne å nynne, den ene etter den andre vennen av Vidar kommer nynnende frem, man begynner å ane tendensen til en “flashmob”, og får selv lyst til å hive seg med. Vidar er forsanger til den gamle klassikeren, som dedikeres til bruden.

Brudeparet får full oppmerksomhet og beundrende blikk i det de skjærer første bit av bryllupskaken, pyntet med dagens blomst: Solsikken. Berit var så heldig å få tømme en hel solsikke-eng hos en lokal bonde, etter å fortvilet ha fått vite at blomsterforhandleren ikke kunne levere solsikker fordi sesongen var over.

Så åpnes baren, bålet er tent ute og det er musikk både ute og inne. Kake spises, drinker lages og den glade 70-tallsmusikken står i fin stil når man nesten får i gang en leikaring på gulvet. Busstidene forskyves og busssjåføren tar del i nattmaten, verdens beste SODD.

Rullende mot Høyanger, i full allsang, avsluttes festen med et smil om munnen, og det anes ikke hvilke farer som venter om få små timer….trallebane er stikkordet.

Ankomst Høyanger i Sogn etter ni timer i bil på smale veier, omkranset av mye vakker natur, samt majestetiske Sognefjell, ser vi brudeparet på forsiden av lokalavisen Ytre Sogn i lobbyen på hotellet og er ikke overrasket. Den siste ukens forberedelser til bryllup på Kvamsøy i Sogn har gjort Vidar og Berit til Høyangers svar på Posh and Becks, sitat toastmaster Tanaka.

Artikkelen Sterke band til Liavegen er en kjærlighetshistorie av de sjeldne.

Dei har truleg leika side ved side i Liavegen i barndomen, utan å vite om kvarandre. I morgon gifter dei seg.

Som barn ferierte Vidar og Berit nemlig hos sine respektive besteforeldre i Liavegen i Høyanger. Vidars og min farmor og farfar bodde i Liavegen 10. Berits farmor og farfar holdt til i Liavegen 1, der bor fortsatt “a’mor” Borghild Myrekrok, snart 90 år gammel. Vidar og Berit ferierer her med guttene sine om sommeren.

- Eg tykte han virka litt overinteressert, fortel Berit frå den gongen ho møtte Vidar. Det var i 1992 og dei gjekk på ulike vidaregåande skular i Trondheim. Såleis var det tilfeldig at dei møttest, men samstundes kan ein seie at det var litt pussig at dei ikkje hadde møttest før.

I byrjinga prata dei med kvarandre for å bli betre kjende. Berit fortalde Vidar at ho brukte å reise på ferie til Vestlandet. Kor på Vestlandet då, spurde Vidar. I Høyanger, sa Berit. Å ja, kor i Høyanger då?
- Det var då eg tykte at han virka litt overinteressert. Men så sa eg at det var oppi lia, og etterkvart Liavegen. Då spurde han om kor i Liavegen eg hadde feriert, seier Berit med eit smil og det viste seg at dei som nett hadde funne kvarandre, truleg har leika side ved side i Liavegen gjennom barndomsåra utan å vite om kvarandre.
- Då skjønte eg kvifor han var så interessert, smiler Berit.

Bryllupsdagen starter med en times båttur fra Høyanger til Kvamsøy. Ved Kvamsøy venter kirketjener og prest med båt som frakter oss i puljer over til kirka, som ligger historisk til ute på ei øy.

Den vakre bruden venter her på sin brudeferd over til kirka.

Lysekronene tennes i forkant av seremonien.

Familien Brekke/Myrekrok samlet utenfor Kvamsøy kirke etter den nydelige seremonien, hvor vi blant annet fikk høre Fields of gold av Sting.

I del 2 kommer bilder og historier fra festen, hvorpå middagen varte i 6 timer - men den tiden bare fløy ubemerket forbi.

På fredag reiste vi til Bodø for å delta i Cecilie og Tronds bryllup. Vi tok fly oppover, og for å spare en tusenlapp på flybillettene måtte vi ta 7-flyet. Emilie måtte dermed vekkes klokka 5 for å spise frokost før vi dro, noe hun ikke helt skjønte med det samme - det har da aldri hendt før at mamma og pappa vekker henne, det pleier da alltid å være motsatt! Men mamma og pappa hadde vært våkne siden halv fire, én time før vekkerklokken slo til…

SAS har jo innført “service” igjen, ifølge reklamen, så vi fikk heldigvis en ekstra frokost på flyet (mens Emilie fikk en ekstra pupp). Emilie var utrolig tålmodig under hele flyturen, til tross for at hun var enormt trøtt. Men så fikk hun jo masse uventet oppmerksomhet fra en eldre dame i nabosetet.

Bodø lufthavn ligger nesten midt i byen, så trilleturen inn til hotell Thon var ikke på mer enn én kilometer. På hotellet var det heldigvis ledig rom selv om vi kom veldig tidlig, og vi fikk vi et innvendig “business”-rom med veldig god plass (tilogmed et eget spisebord). Barnesengen måtte vi dessverre vente noen timer på, så vi forsøkte å få Emilie til å sove i vogna på hotellrommet, men det var rimelig håpløst av oss å tro at hun skulle få til å sovne på 1-2-3 på en fremmed plass som dette. Til slutt ble det trilletur i Bodø sentrum for å få henne i søvn.

I løpet av hele fredagen fikk ikke Emilie mer enn to timers søvn fordelt på tre trilleturer, men til tross for at dette ikke var nok til å ta igjen for at hun ble vekt tidlig var hun i uforskammet godt humør hele dagen. På kvelden var vi invitert til Pizzakjelleren med alle brudeparets venner. Her ble Emilie underholdt i lengre tid av et vennepar av Cecilie og Trond, noe hun satte stor pris på. Hun gjorde sitt beste for å sjarmere dem i senk. Maten vi bestilte kom aldri, og til slutt var Emilie så trøtt at det holdt på å rable for henne. Johanne krevde å få pizzaen med hjem uten å måtte betale for den, og det gikk i orden. Det ble mao. pizza på hotellrommet mens vi kjørte leggerutinen til Emilie. Etter en del komplikasjoner med lys og strøm på hotellrommet, klarte vi endelig å forlate det mørkt, med en en sovende Emilie og en fungerende babycall. Deretter tilbrakte vi et par timer i lobbyen og lobbybaren, før vi holdt på å stupe av tretthet selv og måtte legge oss.

Emilie sov godt hele natta, selv om vi lå noe stivt, uvant som det var å ha Emilie på samme soverom som oss igjen. Vielsesseremonien skulle være klokka 13 i Galleri Bodøgård utenfor sentrum, så ca. klokka 12 gikk vi ned i resepsjonen og fikk personalet til å bestille en taxi med babystol. Det viste seg å ikke være så lett, da de hadde veldig få drosjer med babystol, og alle de var opptatt for øyeblikket. Vi ble lovet taxi etter ca. 15 minutter, men det kom aldri noen. Etter å mast en ekstra gang på drosjesentralen fikk vi vite at den ene drosjen (!) som hadde babysete fremdeles var ute på oppdrag og at man ikke visste når turen var ferdig! Der sto vi som noen nek og regnet med å komme for sent til hele seremonien. Vi fikk bestilt en drosje med “vanlig barnesete” så vi i allefall kom oss avgårde. Denne kom straks, og da viste det seg at denne drosjen hadde da også en bilstol til Emilie, no problemo. Drosjesentralen i Bodø kan ikke ha særlig oversikt over noe som helst!

På Galleri Bodøgård overvar vi en flott seremoni i regi av Human-Etisk forbund. Vi hadde eneste baby tilstede under seremonien, da vigsleren hadde skremt de fleste fra å ta med seg slike. Men i motsetning til de fleste andre som hadde barnevakter, hadde ikke vi noe annet valg enn å ha henne med. Emilie storkoste seg under seremonien - hun var litt trøtt og satte derfor stor pris på alle sanginnslagene. Etterpå fikk hun masse skryt av gjester og brudefolk som var imponerte over hvor “snill” hun hadde vært :-)

Etter diverse fotografering av det nygifte paret, fikk vi lagt Emilie i vogna og trillet tilbake til Bodø sentrum. Det var da det store skjedde - Emilie bare sov og sov, og hun hadde enda ikke våknet da bryllupsmiddagen begynte klokka 16. Til slutt måtte Johanne vekke henne for å være sikker på at hun fikk sove igjen til natta!

Etter forrett og hovedrett og diverse taler, blant annet Tronds flotte tale til bruden, var Emilie mer enn klar nok for å legge seg igjen. Vi trillet bort på hotellet på andre siden av gaten og fikk lagt henne etter litt om og men, og tok med oss babycallen tilbake. Dessverre gikk vi glipp av Cecilies tale til Trond (!) pga. dette, men Johanne har visstnok blitt lovt å få lese manuset til talen senere.

Emilie våknet til bare én gang i løpet av kvelden, men hadde sovnet igjen før jeg rakk tilbake til hotellrommet. I det hele tatt hadde vi en flott kveld, og det er antageligvis et av de bedre, om ikke det beste bryllupet vi har vært i. Og det sier jeg, som tross alt bare kjente brud og brudgom. Det hjalp kanskje litt på at de stolte foreldre gjentatte ganger fikk skryt over hvor snill og rolig Emilie hadde vært hele dagen ;-) Vi gikk i allefall ikke tilbake til hotellet før etter klokka ett om natta.

Vi tok en drøss bilder i løpet av bryllupet, men det ser ut til at bare en brøkdel av dem ble noe å samle på. Ikke at det er noe problem for noen andre enn oss, Cecilie og Trond hadde nok av andre fotografer tilstede. Tror aldri jeg har sett så mange digitale speilreflekser samlet på ett sted før. Kanskje i en fotobutikk ;-) Bilder kommer i alle fall på Flickr etterhvert, og kanskje et par-tre for å friske opp dette innlegget litt.