A blög once bit my sister

Åhhh…VÅR! Høstens nedsatte løker “springer” opp av jorden. Noen duggdråper ligger iblant bladene. Flakk-ferja går som vanlig ute på fjorden. Fuglene synger og vannet sildrer.

Det kommer til å bli feststemning når alle løkene blomstrer, godt at det skjer til forskjellig tidspunkt. Ante ikke at det bragte slik lykke å se det man selv har satt ned i jorden begynne å poppe opp. Jeg blir helt henrykt av det :)

Gressløken kommer på nytt og jammen var det en søt hestehov ved sida av den. Magnoliatreet som vi satte ned sammen med tante Bente har overlevd vinteren og skyter skudd. Det er så gledelig! Treet er satt ned i fjor som et minne om alle de fire fine vi mistet i 2009.

Hjort og Elg stortrives i kolonihagen om vinteren, det er rett og slett flust av bæsj etter dem over hele hagen. Dette er nok deres vinterparadis. De har lagt sin elsk på frukt-trærne våre…gomle..gomle. Hører gjerne fra dere om tips til hvordan man om mulig kan holde dem unna. Sikkert mange gode råd å få av de andre i kolonihagen også.

Oliver har vært med meg dit for å male et tredje strøk med maling i kjøkkenkroken i dag. Kjipt at et tredje strøk måtte til, men så blir det fint ja. Furua har tross alt fått tjue år på å mørkne. Morten er der nå for å gjøre ferdig taket som jeg dessverre ikke rakk før henting i barnehagen. Godt å tenke på at vi bare kan sette på plass kjøkkenet når vi kommer hjem fra påsketur midt i påska.

Hodet mitt er fullt av gode idéer for hvordan det skal bli der ute tilslutt. Et stikkord er: mest mulig opp fra gulvet = mange hyller og veggskap. Ønsker meg masse ting fra Rice og Housedoctor for å skape den stilen jeg drømmer om, litt sånn sukkersøtt, men praktisk. Ellers skal møbler males og gjenbruk skal stå i fokus.

Koker hodet? JA!

Nyt siste resten av onsdagskvelden din! Jeg burde egentlig lagt meg…

På alle grøntareal med et tre i New York finnes det minst tre ekorn. Disse skjønne dyrene, som har utrolig flott sittestilling og elegante sprang og hopp, trivdes maks i det store eplet. Jeg blir så og si alltid sjarmert av de små gnagerne.

Da hjemreisedagen kom, kofferten var pakket og vi hadde noen siste timer i NY, valgte vi å tilbringe disse med en god bok, iste og sol i Madison Square Park. Etter å ha lest en god stund, og blant annet diskutert et krigsminnemonument med en kar som helt klart var bitter over sin tid i Irak, kjente jeg noe som landet i hodet mitt. Jeg tok meg automatisk til hodet og syntes det kjentes ut som tyggis, så klissete at jeg ikke fikk det ut. Hva er det her?, spør jeg Morten. Si meg, er det bæsj?, spør han. Jeg tar en kjapp sniff på fingrene: Fysj!

Jeg hadde heldigvis akkurat vært på et lekkert toalett, med stor vask, der vi kjøpte isteen; det var bare å finne tilbake, stappe hodet under rennende vann og skumme oppi plenty såpe. Vet ikke hvor lekker jeg så ut etterpå, med tilklistret, halvvått hår på ene siden av hodet, men de fleste i kaféen var fordypte i sine iPhones eller iPads :)

Ekorn er nå ikke like bedårende og søte.

Emilie og jeg ble med tante Bente på Melbygjerdet gård i Skaun, der de driver med lamming for tiden. En kollega av tante Bente har drevet med sauer sammen med mannen sin her siden 2006. Johanne har tidligere skrevet om et saueskinn vi fikk av tante Bente som var produsert på denne gården.

Emilie synes det var stor stas å få hilse på de ferske lammene, og forelsket seg spesielt i kopplammet Lakris, som ruslet fritt rundt i fjøset og diltet etter driverne, Kristin og Svein-Helge. Hun ble litt redd for Emilie som forfulgte henne rundt i fjøset for å kose, men slo seg til slutt til ro i en binge. Da kunne Emilie sitte i fred og ro og kose med henne før hun erklærte at Lakris var hennes nye bestevenn.

Emilie fikk også lov til å døpe et av lammene. Det var vanskelig å komme på navn selv, men etter flere alternativer seilet Sabeltann inn som en klar favoritt på denne lille karen.

Skikkelige fjøskaniner må man også ha, og Emilie fikk hilse på den som var mest tam. Det var viktig å kontrollere begge ørene og at kaninen faktisk hadde øyer.

De to største værene i fjøset het Knoll og Tott, og de hadde imponerende store horn, som du kan se nedenfor. Kristin og Svein-Helge spesialiserer seg på sauerasen Svartfjes, som opprinnelig stammer fra Skottland.

Vi ble ønsket velkommen tilbake, og det skal vi da jamen prøve å få til, med hele familien neste gang.

I går fortalte mamma at Ronja ikke kom inn til kvelden, slik hun alltid pleier. I dag fikk vi telefon fra den lokale dyreklinikken, med beskjed om at noen hadde levert inn Ronja, som så ut til å ha blitt påkjørt og drept av en bil.

Det blir rart og trist å komme hjem fra Ålesund til tomt hus i helga. Vår kjære, vakre Ronja rakk ikke å fylle fire år. Hun vil bli dypt savnet.

Ronja katt
f. oktober 2004, d. august 2008.
Hvil i fred

Jeg har flere bilder av Ronja på Flickr. Johanne har også noen.

På vei hjem fra jobb i går løp det plutselig et ekorn over sykkelstien. Jeg merket det ikke før det var for sent, og syklet tvert over dyret :-P Rimelig forstyrret stoppet jeg sykkelen, og forventet å se et lemlestet ekorn sprellende på bakken bak meg, stakkars dyret. Men ekornet var ikke å se noen steder; skaden var tydeligvis ikke verre enn at det klarte å stikke av og gjemme seg.

Håper ikke det kravler et haltende, skadd ekorn rundt Stavnebrua på grunn av meg. Hvordan klarer man egentlig å treffe et ekorn med en sykkel uansett?

Her er noe jeg kan legge til på den allerede lange listen over ting jeg skal gjøre før jeg dør: Feste et spionkamera rundt halsen på katta, så jeg kan se hva den foretar seg når den er ute på tur :-D

Denne tyskeren har gjort det på sin katt, Mr. Lee, som har vunnet en internasjonal fotopris for sine bilder. It’s all over the news!