A blög once bit my sister

Denne ugleputa ble sydd i forrige uke, de er så søte der de sitter på greinene sine og kikker på deg i alle retninger.

De siste par dagene har jeg vært plaget av et magevirus som ikke ordentlig vil gi seg. Nå skal sant sies at det kun kommer den rette veien, men man blir slapp, glefsete og sløv av slikt. I dag var heller ingen god morgen. Jeg hadde låst meg selv ute etter å ha levert Emilie i barnehagen og Morten på jobb, så da ble det en lang morgen i bilen kan du si. Vel hjemme måtte jeg tømme fryseren for en flaske eplejuice som jeg hadde lagt i fryseren før middag i går, den var knust og ikke lengre drikkbar. Føler at jeg har en liten gullfiskhjerne for tiden, som glemmer husnøkler, matpakker og mye annet. Roter gjør jeg også ettersom at jeg ikke orker å bøye med ned for å plukke opp ting.

Må trøste meg med at data/syrommet vårt begynner å ta form. Det er stort sett her vi tilbringer kveldene våre nå om dagen. Så nå har til og med jeg noen små stoffhauger på lager, det er jeg så fornøyd med at skyvedørsskapet får stå åpent slik at jeg kan se alle fargene.

I kveld skal jentene styre huset, derfor fikk jeg så lyst å bake litt nå ;)

På fredag, (noe sent som vanlig) kom vi oss avgårde med nypussede sko og fintøy til bryllup blant fjellene i Sognefjorden. Jeg og lillegutt ser ut over det beste Norge har å by på av vakker natur.

Senere ble jeg og Morten noe skremt ned den bratteste delen av Sognefjellet. Vi syns det luktet noe svidd, det viste seg å være den tyske bobilen foran som ikke skjønner seg på norske forhold og i stedet for å gire ned, heller svir av bremsene.

Etter en times tid begynner derimot en varsellampe å lyse i dæsjbordet, akkurat det man frykter på de smale veiene etter kl.20. Varsellampen betydde at det var noe feil ved bilens styringssystem, kjør til nærmeste Toyota verksted stod det i manualen. Tja, bilen kjører jo den og vi skulle på dagen før dagen fest, så dette fikk vente.

Tenkte ikke noe mer over det enn at vi skulle få det sjekket opp før hjemreise. Lampen lyste hele helga, men bilen kjørte som vanlig. I det vi skulle til å kjøre ut av Høyanger på vei hjem, så lyste den plutselig ikke mer. Ikke dagen etter og ikke siden det. Spørs om Toyota bare vil prøve å tjene noen ekstra kroner. Skal jo inn til service igjen før jul, så satser på at alt er ok til da.

Det som muligens kan være skikkelig ille er at 300 bilder fra bryllupet kan være tapt, Morten skal se om han kan redde dem i dag. Det håper jeg inderlig!

I dag har jeg satt sammen en ny seng til Emilie, som endelig kunne vinke adjø til sin gamle sprinkelseng. Men det var ikke bare “bare”. Arbeidet startet allerede i går, med årtiets IKEA-bommert.

Johanne kom i går glad og fornøyd hjem fra IKEA med en flatpakket Kritter barneseng, i hvit farge. Trodde hun i alle fall. For da jeg pakket opp esken viste det seg at den var knallrød. Det stod ingen ting om farge på esken, og den ble hentet på hylleplassen som var referert til på den hvite utstillingssengen. Johanne måtte pent kjøre tilbake og bytte sengen.

Mens Johanne lagde middag begynte jeg å skru sammen seng nummer to, som denne gangen hadde riktig farge. Det første jeg begynte å stusse på var at tegningen ikke stemte overens med produktet. Det vil si at det var tegnet inn 11 skruer for å feste en skinne til sengestammen, men det fantes bare 6 skruehull. Men det blir jo alltid noen skruer til overs, blir det ikke? ;-)

Da skinnene var montert på hver sin sidebjelke (med bare 6 skruer hver), viste det seg at sidebjelkene ikke lot seg montere i gavlene. De utfreste klossene på sidebjelkene var for store til å passe inn i hullene på gavlene. I tillegg var det et hull i sentrum av klossen, som var laget for å ta i mot en monteringsskrue. Men det motsvarende hullet i gavlen var ikke på samme sted i åpningen. Slik så det ut:

Nå var klokka blitt mange, så Emilie måtte legge seg i sin gamle sprinkelseng likevel. Og far måtte ta sin tørn og dra på IKEA for å bytte en åpenbar feilproduksjon. Min gravide fru var ikke spesielt fornøyd lenger nå. Etter en halvtime i Bytte&Retur-køen (der bare én ansatt var tilstede) fikk jeg endelig levert inn skrammelet, og fikk velsignelse til å rive opp eskene på lageret for å kontrollere produktet før neste kjøpsforsøk.

Til slutt fikk vi da et produkt som lot seg montere, men det spiste opp store deler av onsdagen vår, i tillegg til den endelige monteringen som fant sted i dag. Så nå sover Emilie søtt i sin nye seng, til tross for at hun etter å ha lekt seg litt i den kunne konstatere at Æ vil ikke ha dein senga æ.

Jeg kjenner nesten litt for IKEA-boikott en stund fremover. Har du opplevd lignende problemer på IKEA?

Like før vi skulle legge oss i går kveld kom jeg på at jeg måtte hente ut sykkelvogna til poden fra bilen, så ikke Johanne skulle ta den med seg på jobb i ørska morgenen etter. Det ene dekket var flatt. Flott, dette er jo typisk, tenkte jeg, og fant frem lappesakene.

Men etter noen runder i en bøtte med vann innså jeg at det ikke var mulig å finne noe hull på slangen, og den så da også ut til å holde på lufta jeg pumpet inn i den. Lufta har vel bare sivet ut over tid, uten at jeg har merket det, tenkte jeg, og monterte slange og dekk tilbake på felgen. Så fant jeg frem pumpen nok en gang og satte i gang med å fylle hjulet med luft igjen. KNEKK sa pumpa, og knakk ved ventilhodet.

Flott, tenkte jeg. Jeg fikk jo nesten fylt det opp, men det andre hjulet så også ut som det trengte litt påfyll. Pumpen hadde dobbelt ventilhode, med én side for bilventiler og én side for den gamle typen sykkelventiler. Den andre siden var intakt, så jeg bestemte meg for å forsøke å flytte pakningen og munnstykket over fra den ødelagte delen til den intakte delen. Etter mye prakk satt ting som de skulle, men akk, kvelden var da enda ikke omme. Ved første forsøk på å pumpe mer luft i dekket, ble det klart at pumpen ikke lenger var tett, slik at den tømte dekket for luft raskere enn jeg klarte å pumpe det inn. Flatt dekk igjen.

Så da ble det å kaste de to hjulene til vogna bak i bilen og kjøre ned til bensinstasjonen for å fylle dem med trykklyft i plaskregnet. Etter å ha montert tilbake hjulene kunne jeg rundt midnatt, med god samvittighet, legge meg og lytte til tordenværet utenfor.

Jeg sto opp i morges, sjekket værmeldingen på yr.no og konstaterte at det skulle bli sol og finvær i timene fremover. Da Emilie og jeg gikk ut for å sykle til barnehagen, ble det klart at dekket nok en gang var flatt. Flott, dette er typisk, tenkte jeg. Nå hadde jeg ikke mye valg. Snuppa måtte i barnehagen, og jeg måtte på jobb. Emilie syntes det var stor stas da hun forsto at vi før barnehagen måtte på butikken og kjøpe luft til hjulet, som hun formulerte det.

Nå tenkte jeg at lufta fra denne slangen bruker flere timer på å sive ut, så hvis jeg i det minste fylte det på bensinstasjonen igjen, så skulle det holde til en behagelig tur til barnehagen. Vel fremme ved bensinstasjonen satte jeg samvittighetsfullt i gang med å fylle dekket med trykkluft, og var påpasselig med å ikke fylle mer enn anbefalt trykk. BANG, sa slangen og sprakk så det smalt for øret mitt.

Herlig. Helt fantastisk herlig, dette passet jo faktisk utmerket midt i morgenrutinen, tenkte jeg. Nå var det ingen vei utenom, nå måtte jeg finne meg i å tråkke i vei med ett flatt dekk på sykkelvogna. Først da vi kom frem til barnehagen la jeg merke til hvor mye himmelen hadde mørknet til. Det begynte å tordne i det fjerne, og Emilie ville forsikre meg om at hun ikke ville ta på tordenen.

Så jeg fullførte jubelmorgenen med en sykkeltur til jobben i øs-pøs-regn, komplett med torden og lyn, mens jeg savnet et par sykkelbriller som kunne forhindret striregnet fra å piske meg på øyeeplene på vei ned Dybdahlsveien.

Nå sitter jeg og nyter en deilig, varm espresso og ser på blå himmel og sol utenfor kontoret mitt. Alt er tilgitt. For denne gang.

Vi kom hjem fra Ålesund på tirsdag. Bisettelsen til Helge blir først på førstkommende mandag, i samfunnshuset på Linsell, så vi fikk heldigvis tid å svippe innom Ålesund og Sula i en ukes tid likevel. Det var godt å la tankene hvile på andre ting i noen dager, og det er ikke noe problem så godt som vi har det i Ålesund.

Hvis du er uinteressert i min personlige syting og klaging kan du herved stoppe å lese, det etterfølgende skriver jeg kun for å få utløp for inneværende frustrasjon.

Johanne måtte dessverre ta avsted til Sverige sammen med Vidar samme kveld som vi kom hjem fra Ålesund, så nå sitter jeg nok en gang hjemme som gressenkemann med Emilie.

I dag skulle jeg ut og kjøpe nytt sykkelhjul, da eikene på bakhjulet har røket for tredje gang på kort tid. Men i går kveld ble det klart at det neppe var gjennomførbart, da Emilie viste seg å ha 39,8° i feber. I tillegg begynte oppvaskmaskinen å fuske, og inni den sto det fremdeles kopper og kar som ble satt inn før vi dro til Ålesund.

I morges sto jeg opp til en unge som hadde kastet opp i senga, og som deretter kastet opp frokosten sin.

Oppvaskmaskinen forsøkte forgjeves å pumpe ut avløpsvann som ikke var der, selv med døren åpen og bryteren avslått. Det eneste som hjalp var å ta strømmen. Jeg fant nummeret til et autorisert serviceverksted i Trondheim, men da jeg endelig hadde tid til å ringe, hadde de stengt for dagen. Så ble det en nostalgisk reise til gamledager, da jeg tok oppvasken for hånd. Det tok i alle fall et par timer, med stadige avbrytelser fra sykt barn.

Heldigvis er det som regel en takknemlig oppgave å passe lille frøken Emilie, selv når hun er syk. Hun har fått dilla på Michael Jacksvold, som hun kaller ham. Hun vil stadig vekk se musikkvideoen hun kaller I’m Behn (Bad). Deretter vil hun se “Weird” Als versjon, som hun kaller I’m fett (Fat). Strø lette doser av I like to move it, move it, og underholdningsdagen er komplett—minus én stk. far som har dårlig samvittighet for at ungen får se for mye på skjermen.

BonusFrust: Mens vi måtte holde oss inne hele dagen, registrerte jeg 25 pluss på gradestokken utenfor vinduet :-P

De av dere som måtte være innom her ofte har sikkert lagt merke til at bloggen har vært nede de siste fem dagene. Det har også eposten vår vært.

Murphys lov slo til på mandag. Mens jeg befant meg i Birmingham, sviktet tjenermaskinen til snabel.org, bare timer etter det forrige blogginnlegget ble lagt inn. Det viste seg at strømforsyningen var kaputt, og siden jeg befant meg utenlands i fire dager var det fint lite jeg kunne foreta meg.

Maskinen befinner seg på privatnettet på jobben - jeg var tilbake på jobb i går og fikk undersøkt maskinen, og tok den med hjem etter jobb. Ny strømforsyning ble satt inn i går kveld, og maskinen plassert tilbake på nett for rundt en halv time siden. Jeg kommer til å vurdere en del grep fremover for at nedetiden ikke skal bli så lang neste gang dette skjer (for det vil jo skje flere ganger, om man skal ta Murphy på alvor).

Dette er dagen da man ikke skulle ha satt foten sin utendørs.

Jeg må begynne med å innrømme at jeg har gitt opp sykle-til-jobben-året-rundt-planen min, grunnet for dårlig utstyr til å sykle på vinterføre - hybridsykkel uten dempegaffel og med alt for finmønstrede piggdekk lot seg ikke bruke i snø og slaps i desember. Det endelige sluttsignalet for vintersyklingen gikk vel da jeg ristet løs hurtiglåsen på forhjulet og holdt på å miste hjulet i en bakke.

I dag skulle jeg både levere og hente Emilie i barnehagen mens Johanne sov ut etter nattevakt. Og for et kaos det ble. Jeg tok to nye rekorder i å bruke lang tid på å kjøre mellom barnehagen og jobben:

• Fra barnehagen til kontoret tok 1 time og 10 minutter.
• Fra jobb til barnehagen tok 1 time og 30 minutter.

Dette er en tur som vanligvis tar i underkant av 15 minutter. På vei hjem måtte jeg først varsle barnehagen om at jeg ble noe forsinket. Etterhvert ble det klart at jeg ble VELDIG forsinket, og Johanne måtte rykke ut av dvalen og gå den 20 minutter lange turen til barnehagen med bæremeisen klar. Enden på visa var at Emilie ble hentet 50 minutter etter barnehagens stengetid :-P All ære til Marija for den flotte og fleksible familiebarnehagen hennes!

Vil forøvrig rette en stor takk til de to karene som hoppet ut av bussen bak meg i Dybdahlsveien og ga meg dyttehjelp da jeg sto fast på glatta i oppoverbakken. De to-tre andre gangene jeg ble sittende fast klarte jeg å manøvrere meg løs på egen hånd (og hva i h… gjorde jeg i Dybdahlsveien? Jo, det var ikke mulig å komme seg ned på Omkjøringsveien fra Nardokrysset, så jeg prøvde å være lur og finne en alternativ vei. Dust!).

Jeg tar forresten tilbake det jeg sa om at dette er dagen man ikke skulle satt foten sin utendørs. Jeg kunne gått de ca. 6,5 kilometrene til jobben fortere enn jeg kjørte; det var bilen som ikke skulle vært utendørs.

Som dere ser har jeg lekt webdesigner igjen. Bruker du Internet Explorer og synes bloggen ser ut som bæsj? Det er fordi Internet Explorer er bæsj, og jeg er lei av å lukte på det :-P

En ulykke kommer sjelden alene. I går kom jeg fornøyd hjem fra helgetur i Åre med kollegene mine. Det som møtte meg hjemme var både kone og barn med magesjau og deretter skitne klær og sengetøy, som ikke lot seg vaske fordi vaskemaskinen hadde slått seg vrang.

BonusFrust: Da jeg i morges skulle hente meg nytt håndkle i skapet under servanten på badet oppdaget jeg at avløpet der hadde sprunget lekk og at alle håndklærne var våte. I tillegg fikk jeg vite at Johanne i går hadde tømt klorin i vasken for å prøve å rense opp i rørene :-P

Pluss for for at vi, med god service fra Comfort Rørlegger ved KBS fikk tak i et nytt overløpssett med nye pakninger til servanten for bare 40 kroner. DobbeltPluss for at vi, etter en lettere febrilsk leteaksjon, greide å finne kvitteringen for vaskemaskinen så vi får reparasjon på garantien!