A blög once bit my sister

De to ukene etter vi kom hjem fra Riga har gått skummelt raskt, antagelig fordi de var såpass innholdsrike.

Vi landet på Værnes til en lamslått Emilie, som satt på farmors fang og ikke kunne skjønne at det var sant at vi var tilbake! Her fikk vi en del å ta igjen, for slike småttiser forandrer seg mye på en uke.

Allerede på fredag bar det sørover til Son, ettersom Mikael René feiret navnefest i Oslo Rådhus på lørdag. Jeg kom meg aldri til rådhuset, ettersom Emilie var plaget av tannfrembrudd. Stikkord: Lite søvn, gretten, løs mage. Emilie og jeg ble igjen i Son, hvor hun gjorde ut fintøyet sitt og kastet opp på dressen min mens vi ventet på resten av familien som overvar seremonien.

Først da Johanne på søndag begynte å få vondt i magen, og deretter ble sittende på doskåla med hodet i en bøtte hele natta, skjønte vi at det kanskje var mer enn bare tannfrembrudd som hadde plaget Emilie. På mirakuløst vis klarte Johanne å ta seg sammen i siste liten, slik at vi alle fikk reist hjem med flyet til riktig tid, selv om det riktignok så mørkt ut en stund. Utover mandagskvelden måtte også jeg ofre til porselensguden, og var deretter rimelig ødelagt i kroppen mesteparten av tirsdagen :-P

Johanne kom frem til at hun, Emilie og jeg har vært konstant plaget av sykdom siden begynnelsen av februar, kun med et lite opphold den uka vi befant oss i Riga (!).

Ellers kan jeg nevne at hun de siste dagene har blitt en riktig så bestemt dame. Emilie altså, ikke Johanne. Hun har en god stund brukt hoderisting for å signalisere at det er noe hun ikke vil, men nå har hun lært seg å si “Nei” i tillegg, og når et nytt ord er lært skal det brukes til enhver anledning. Også når man egentlig mener “Ja” ;-)

På toppen av det hele må vi konstatere at vår tid som bortskjemte syvsovere tilsynelatende er forbi. Emilie, som har hatt det med å sove til mellom klokka 9 og 10 har nå begynt å våkne allerede før klokka 7. Zzzzzzz!

I anledning at vi låner hytta i helga har jeg utviklet en løsning for å kunne sende MMS-meldinger til bloggen. Ikke at det er nødvendig, for det viser seg, i beste Uninett-stil, at det er lagt inn trådløsnett over ICE-modem i hytta! Men denne meldingen kommer i alle fall fra mobilen min :)

God helg!

De siste dagene har det skjedd mye, med hele Brekkefamilien samlet i Trondheim. Helge inviterte hele familien på tur med Hurtigruta fra Trondheim til Kristiansund, og for tiden teller vi 11 hoder, så det kan ikke ha vært billig.

På søndag troppet vi mannssterke opp på piren i 9-tiden, og kjørte ombord med tre biler. Å dra på hurtigrutetur med fire unger under 4 år er ingen piknik, det kan man trygt si. Stemningen nådde kanskje ikke de helt store høyder med barneskrik og slitne foreldre, men vi spiste i alle fall en fantastisk buffetlunsj, som Helge spanderte på oss. Vel framme i Kristiansund dro vi til Smia fiskerestaurant og spiste oss gode og mette på bacalao og annet snadder. Overtrøtte og grinete unger la en demper på stemningen også her, og gjorde at det ikke ble helt “det samme gamle”. Morten og Lena valgte å ta inn på hotell med sine to gutter, mens resten av oss kjørte hjem til Trondheim. Bilturen hjem til Trondheim er et kapittel for seg selv. Jeg nevner bare stikkordene: Sen kveld, søvnløs Emilie, mistet ferja med knapp margin, dundrende hodepine i over to timer og to paracet rett i seng.

Mandag ble en langt mer oppløftende dag, med knakende fint vær, sol og varmt. Vi inviterte hele familien hjem til oss på grillparty i hagen, og det var en stor suksess med høy stemning. Oscar og Edwin gjorde ikke stort annet enn å leke seg med skliene i hagen til de var godt utslitte og klare for å dra hjem, og Emilie koste seg i stolen sin og bablet i vei mens hun observerte alle sammen. Til slutt måtte gjestene tilsynelatende dra motvillig hjem for å legge trøtte barn :-)

Tirsdag ble for meg den store kjøre-Helge-hjem-dagen. Ettersom Helge hadde blitt hentet fra Ransjö til Trondheim mens vi var i Ålesund, ble det ikke noen ferietur til Ransjö på oss. Vi ville heller ikke utsette Emilie for flere plagsomme bilturer på en stund, så jeg meldte meg frivillig til å kjøre Helge hjem alene. Noen mennesker, sånn som Turbo-Gundersen, synes det er gøy å sette nye fartsrekorder på denne turen, mens andre, sånn som meg, ønsker å komme fra det med livet i behold. Så jeg troppet opp på Helges hotell i 9-tiden, hjalp ham ut med bagasjen, og satte avgårde mot Ransjö over Tydalen. Med alle stoppene brukte vi rundt 5 timer frem. Etter litt lunsj og kaffe, brukte jeg 4 timer og 15 minutter tilbake, og kom akkurat for sent til å være med på legging av Emilie. Men det var veldig godt å få servert hjemmelaget pizza og kald Newcastle Brown Ale i 27 graders varme på verandaen :)

Vi har vært en uke i Ålesund og besøkt Johannes filletante, Annelise, på Hankane, et herlig sted på øya Tørla. Av langtidsvarselet var vi blitt forespeilet en kald og regnfull uke, men heldigvis tok meteorologene feil igjen! Det var riktignok skiftende vær, men det var til tider kokende hett og skinnende sol der vi satt på verandaen til Annelise og nøt sjøutsikten.

Annelise ønsket seg en ny datamaskin, da hennes gamle datamaskin begynte å bli noe sliten. Ikke så rart, det så ut til å være en Pentium II som kjørte Windows 98 - ikke akkurat noe jeg ville anbefalt noen å bruke på nett. Så jeg hjalp Annelise med å bestille seg en bærbar datamaskin hos Komplett, noe hun ble meget fornøyd med - ikke minst fordi hun fikk den levert på døren hjemme noen dager senere. Timingen var også helt utrolig, for kvelden etter at den bærbare var bestilt kom det et forrykende tordenvær som fikk stikkontaktene i huset til å lyse blått, og den gamle datamaskinen sa takk for seg.

Som om ikke Annelise er hyggelig nok, har Johanne en del andre kjempekjekke og gjestfrie slektninger der; nok en filletante og noen tremenninger, og med unntak av Annelises datter Karianne, bor de alle på naboøya Humla. Vi ble blant annet invitert på et herlig lunsjbord hos Else-Britt og Lorentz, og på pastasalat hos Marthe og Terje. Vi var forøvrig også ute på et par trivelige trilleturer med Marthe og Terje og deres 6 måneder gamle datter Mia. Vidar, Berit og Oscar tok til og med en svipptur innom på vei hjem fra Høyanger, og lå over en natt hos Annelise og spiste lunsjbord hos Else-Britt og Lorentz.

Annelises katt, Eulalia, hadde utrolig nok klart å bli gravid for første gang i 12 års alder, og nedkom bare to dager før vi ankom Hankane. 3 av 4 kattunger overlevde, og det ble mye stas med daglige besøk hos den nybakte mor og kattungene i kassen sin. Ikke nok med at Eulalia hadde 3 små å fø på, men det lusket en frier utenfor huset til alle døgnets tider, og han ville helst inn og besøke henne hver gang vi åpnet dørene. Vi trodde han var mest betatt av Eulalia, men det viste seg at Annelise i et svakt øyeblikk hadde syntes synd på ham og gitt ham litt mat. Big mistake! Den lurvete hannkatten fikk ikke noe mer sympati av oss, for da vi lot vogna til Emilie stå ute i fem minutter mens vi kledde på Emilie, så han sitt snitt til å markere sitt territorium oppi vogna :-P Møkkakatt!

Men, alle var enige om at det hadde vært en fin uke ;-)

På fredag reiste vi til Bodø for å delta i Cecilie og Tronds bryllup. Vi tok fly oppover, og for å spare en tusenlapp på flybillettene måtte vi ta 7-flyet. Emilie måtte dermed vekkes klokka 5 for å spise frokost før vi dro, noe hun ikke helt skjønte med det samme - det har da aldri hendt før at mamma og pappa vekker henne, det pleier da alltid å være motsatt! Men mamma og pappa hadde vært våkne siden halv fire, én time før vekkerklokken slo til…

SAS har jo innført “service” igjen, ifølge reklamen, så vi fikk heldigvis en ekstra frokost på flyet (mens Emilie fikk en ekstra pupp). Emilie var utrolig tålmodig under hele flyturen, til tross for at hun var enormt trøtt. Men så fikk hun jo masse uventet oppmerksomhet fra en eldre dame i nabosetet.

Bodø lufthavn ligger nesten midt i byen, så trilleturen inn til hotell Thon var ikke på mer enn én kilometer. På hotellet var det heldigvis ledig rom selv om vi kom veldig tidlig, og vi fikk vi et innvendig “business”-rom med veldig god plass (tilogmed et eget spisebord). Barnesengen måtte vi dessverre vente noen timer på, så vi forsøkte å få Emilie til å sove i vogna på hotellrommet, men det var rimelig håpløst av oss å tro at hun skulle få til å sovne på 1-2-3 på en fremmed plass som dette. Til slutt ble det trilletur i Bodø sentrum for å få henne i søvn.

I løpet av hele fredagen fikk ikke Emilie mer enn to timers søvn fordelt på tre trilleturer, men til tross for at dette ikke var nok til å ta igjen for at hun ble vekt tidlig var hun i uforskammet godt humør hele dagen. På kvelden var vi invitert til Pizzakjelleren med alle brudeparets venner. Her ble Emilie underholdt i lengre tid av et vennepar av Cecilie og Trond, noe hun satte stor pris på. Hun gjorde sitt beste for å sjarmere dem i senk. Maten vi bestilte kom aldri, og til slutt var Emilie så trøtt at det holdt på å rable for henne. Johanne krevde å få pizzaen med hjem uten å måtte betale for den, og det gikk i orden. Det ble mao. pizza på hotellrommet mens vi kjørte leggerutinen til Emilie. Etter en del komplikasjoner med lys og strøm på hotellrommet, klarte vi endelig å forlate det mørkt, med en en sovende Emilie og en fungerende babycall. Deretter tilbrakte vi et par timer i lobbyen og lobbybaren, før vi holdt på å stupe av tretthet selv og måtte legge oss.

Emilie sov godt hele natta, selv om vi lå noe stivt, uvant som det var å ha Emilie på samme soverom som oss igjen. Vielsesseremonien skulle være klokka 13 i Galleri Bodøgård utenfor sentrum, så ca. klokka 12 gikk vi ned i resepsjonen og fikk personalet til å bestille en taxi med babystol. Det viste seg å ikke være så lett, da de hadde veldig få drosjer med babystol, og alle de var opptatt for øyeblikket. Vi ble lovet taxi etter ca. 15 minutter, men det kom aldri noen. Etter å mast en ekstra gang på drosjesentralen fikk vi vite at den ene drosjen (!) som hadde babysete fremdeles var ute på oppdrag og at man ikke visste når turen var ferdig! Der sto vi som noen nek og regnet med å komme for sent til hele seremonien. Vi fikk bestilt en drosje med “vanlig barnesete” så vi i allefall kom oss avgårde. Denne kom straks, og da viste det seg at denne drosjen hadde da også en bilstol til Emilie, no problemo. Drosjesentralen i Bodø kan ikke ha særlig oversikt over noe som helst!

På Galleri Bodøgård overvar vi en flott seremoni i regi av Human-Etisk forbund. Vi hadde eneste baby tilstede under seremonien, da vigsleren hadde skremt de fleste fra å ta med seg slike. Men i motsetning til de fleste andre som hadde barnevakter, hadde ikke vi noe annet valg enn å ha henne med. Emilie storkoste seg under seremonien - hun var litt trøtt og satte derfor stor pris på alle sanginnslagene. Etterpå fikk hun masse skryt av gjester og brudefolk som var imponerte over hvor “snill” hun hadde vært :-)

Etter diverse fotografering av det nygifte paret, fikk vi lagt Emilie i vogna og trillet tilbake til Bodø sentrum. Det var da det store skjedde - Emilie bare sov og sov, og hun hadde enda ikke våknet da bryllupsmiddagen begynte klokka 16. Til slutt måtte Johanne vekke henne for å være sikker på at hun fikk sove igjen til natta!

Etter forrett og hovedrett og diverse taler, blant annet Tronds flotte tale til bruden, var Emilie mer enn klar nok for å legge seg igjen. Vi trillet bort på hotellet på andre siden av gaten og fikk lagt henne etter litt om og men, og tok med oss babycallen tilbake. Dessverre gikk vi glipp av Cecilies tale til Trond (!) pga. dette, men Johanne har visstnok blitt lovt å få lese manuset til talen senere.

Emilie våknet til bare én gang i løpet av kvelden, men hadde sovnet igjen før jeg rakk tilbake til hotellrommet. I det hele tatt hadde vi en flott kveld, og det er antageligvis et av de bedre, om ikke det beste bryllupet vi har vært i. Og det sier jeg, som tross alt bare kjente brud og brudgom. Det hjalp kanskje litt på at de stolte foreldre gjentatte ganger fikk skryt over hvor snill og rolig Emilie hadde vært hele dagen ;-) Vi gikk i allefall ikke tilbake til hotellet før etter klokka ett om natta.

Vi tok en drøss bilder i løpet av bryllupet, men det ser ut til at bare en brøkdel av dem ble noe å samle på. Ikke at det er noe problem for noen andre enn oss, Cecilie og Trond hadde nok av andre fotografer tilstede. Tror aldri jeg har sett så mange digitale speilreflekser samlet på ett sted før. Kanskje i en fotobutikk ;-) Bilder kommer i alle fall på Flickr etterhvert, og kanskje et par-tre for å friske opp dette innlegget litt.