A blög once bit my sister

Bearbeider fortsatt

Jeg blir så emosjonell av å se programmet Beretninger om begynnelser på TV 2. Alle de følelsene jeg er mest redd og sjelden klarer å ta frem tvinges frem. Det gjør vondt, så vondt at jeg nesten ikke klarer å gråte. Jeg lever meg sånn inn i historiene og kjenner at dette programmet er blitt viktig for meg. Jeg trenger å få se slike sider om det å være gravid og det første møtet med den lille mystiske inne i magen. Jeg trenger nemlig fortsatt å bearbeide den sorgen over et barn som aldri fikk vokse opp, den sorgen vil alltid være der.

Samlet

På lørdag dro vi samlet for minnes vår skjønneste øyensten Alma.

Alma ♥

Emilie: "Alma visste ikke at hun skulle dø, så hun ble ikke lei seg for at hun skulle dø".

Vi skrur tiden tilbake

Jeg er stolt av magen min her! For et år siden var jeg vakker og høygravid. Jeg syns faktisk at jeg har vært på mitt vakreste når jeg har vært gravid. Dette bildet tok Morten av meg 15. november i fjor. Kun fire dager før fødselen til Oliver.

Klementiner

Sofaen er fortsatt rotete etter helgens barnelek. Etter at storepia ble levert i barnehagen, startet jeg mandagen med trilletur til butikken. Der hadde Klementinene ENDELIG kommet. Jeg ble brått sentimental og begynte med en gang å tenke på halsbrannen jeg fikk de to tidligere årene når Klementin-sesongen startet.

Hva forteller du?

Denne helgen har vi fått gjort mye, selv om nyhetsbildet har vært tungt preget av de tragiske hendelsene på Utøya og i Oslo. Det er naturlig når man har små barn og veldig godt å slippe å sitte pal foran TV for å følge nyhetsbildet hele dagen når noe så grusomt skjer. Jeg kjenner at jeg blir sliten etter kun en time av bilder og inntrykk, hadde problemer med å sovne natt til lørdag.

Denne dagen

Det er så meningsløst. Så ufattelig meningsløst.

Et år har passert

Tyven tyven, røvet øyenstenen vår.

I den "søte" førjulstid

Som kjent har jeg ikke mange ukene igjen før lillegutt kommer, men det er fortsatt litt tid. For meg er ikke dette svangerskapet bare fylt av forventningsfull glede, men også frykt, rett og slett. Frykt for å gjenoppleve det jeg gjorde for snart ett år siden. Ja, alt føles annerledes denne gangen, men frykten er der uansett hvordan jeg vrir og vender på meg.

Høsttanker

Aner egentlig ikke hvorfor dette er verdens tyngste dag, men det er det og jeg er redd det kommer mange slike fremover mot termin. Jeg blir stille, full av sorg og redd for fremtiden. Ikke noe jeg tror folk syns er et kjennetegn på meg.