Selv om denne jula var preget av sykdom hadde vi mange kosestunder. Det er godt bare det å få være sammen, ha fri og nyte late dager uten stress. Det er mye av grunnen til hvorfor jeg jobber på natten, slik at jeg skal få tid til mest mulig familiekos. For familie og venner er hva jeg aller helst vil fylle tiden min med.
Denne morgenen var det kaos. Jeg har ikke vendt meg til å levere to barn på to forskjellige barnehager til sånn høvelig ok tid. Emilie skulle i dag ha med ski, staver og sekk og så må jeg bære barnehage-posene. Emilie hjelper selvfølgelig til, hun tok både sekk og staver. Uansett så er det tungvindt å ha en gutt på arma da, særlig når det er såpeglatt ute og regnet skyller ned. Så jeg falt så lang jeg var rett utenfor barnehagen til Emilie, med ski, barnehage-pose og Oliver hylende over meg. Akkurat det jeg trengte.
Han er skjønn, vår lille 1-åring.
Han er leken og kontaktsøkende.
Han er liten og krevende.
Han har fått barnehageplass til midten av februar.
Jeg begynte å gråte etter å ha sett og lyttet til denne sangen. Det å være sykepleier er virkelig veldig givende, men samtidig frustrerende og vondt.
Denne helgen har vi fått gjort mye, selv om nyhetsbildet har vært tungt preget av de tragiske hendelsene på Utøya og i Oslo. Det er naturlig når man har små barn og veldig godt å slippe å sitte pal foran TV for å følge nyhetsbildet hele dagen når noe så grusomt skjer. Jeg kjenner at jeg blir sliten etter kun en time av bilder og inntrykk, hadde problemer med å sovne natt til lørdag.
...akkurat som denne tomaten som er kommet cirka halvveis, er jeg litt sånn halvveis ferdig med det meste for tiden. Det vil si at rundt meg fins det mange oppstartede prosjekt, men dessverre blir ikke alt fullført. Enn om jeg kunne lært meg å ta en ting av gangen og gjøre det litt ordentlig. Det hadde vært et godt midt i året forsett!
Emilie: Æ treng itj å tenk på døden, for det e så lenge te det.
Om du helst vil lese om rosebusker og hverdagslige ting, så anbefaler jeg deg å stoppe å lese nå.
Endelig var det så og si helt snøfritt på kolonihagen. Vi har brukt dagen der i regnet, bra inne-malevær det. I og med at dette er vår første skikkelige sesong er vi veldig spente. Hvorfor er vi spente? Jo fordi vi har jo aldri dyrket noe selv før, jeg har faktisk alltid sagt at jeg ikke har grønne fingre. Så hva vil denne sesongen føre til? Blir fingrene grønne? Får vi til å dyrke noe selv, eller visner alt vi tar på? Den som følger, vil se. For her skal sannheten frem. I kolonihagen i Trondheim er snittalderen på de som eier høy, så det fleste lever late pensjonistdager her ute. Er det vanskelig å kombinere småbarnsliv og kolonihageliv? Det får vi vel erfare. Det gjelder å passe på at man ikke tar seg vann over hodet.
Finfin helg med aktiviteter både ute og inne. Rekker aldri alt man skulle, men
får være glad for alt man fikk til. Våren er her og jeg bare smelter helt for
den! Det er fremdeles litt for mye snø på kolonihagen til å innvie den
ordentlig, men solen smelter snøen fort nå. Maling er innkjøpt og hyller og
skap er tatt ned fra veggene; alt er klart :)
