A blög once bit my sister

Selv om denne jula var preget av sykdom hadde vi mange kosestunder. Det er godt bare det å få være sammen, ha fri og nyte late dager uten stress. Det er mye av grunnen til hvorfor jeg jobber på natten, slik at jeg skal få tid til mest mulig familiekos. For familie og venner er hva jeg aller helst vil fylle tiden min med.

Så i 2013 har jeg bestemt meg for å forbli nattsøster og gleder meg over å ha godt med tid.

T I D T I L:

• B A R N A
• M A T
• F O T O
• K O L O N I H A G E
• E G E N T I D
• V E N N E R
• R E I S E
• K J Æ R L I G H E T E N

Hva vil du bruke mer tid på i 2013?

Denne morgenen var det kaos. Jeg har ikke vendt meg til å levere to barn på to forskjellige barnehager til sånn høvelig ok tid. Emilie skulle i dag ha med ski, staver og sekk og så må jeg bære barnehage-posene. Emilie hjelper selvfølgelig til, hun tok både sekk og staver. Uansett så er det tungvindt å ha en gutt på arma da, særlig når det er såpeglatt ute og regnet skyller ned. Så jeg falt så lang jeg var rett utenfor barnehagen til Emilie, med ski, barnehage-pose og Oliver hylende over meg. Akkurat det jeg trengte.

Endelig inne på barnehagen ble Emilie lei seg da vi skulle gå, da kollapser jeg helt oppe i hodet… Så jeg sier at “nå må du ta deg sammen”. Det fungerer jo så perfekt å si slikt, itj saint?

Hun ble heldigvis stående i vinduet å vinke til oss til slutt.

Så skal jeg kjøre tilbake i motsatt retning til Oliver sin barnehage. Der går det ganske raskt. Det er bare det at han storgråter når jeg går, det gjør alltid vondt i mamma-hjertet.

Slike morgener blir jeg helt utslitt av. Merker ikke engang at istedet for musikk elller radio har jeg hørt på Pulverheksa hele morgenen i bilen.

Hvordan er dine hverdags-morgener? Pia har skrevet om sin morgen i dag.

Glad er jeg for at Emilie begynner på skolen til høsten, da blir alt mye nærmere. Selv om det blir levering to plasser.

Han er skjønn, vår lille 1-åring.
Han er leken og kontaktsøkende.
Han er liten og krevende.
Han har fått barnehageplass til midten av februar.

Det fikk vi vite i går. Jeg var sikker på at jeg skulle klare det denne gangen også. Jeg skulle klare å ta meg av min lille imens jeg jobbet 50% natt og Morten kun var hjemme de dagene jeg må sove imellom vaktene. Der tok jeg feil. Jeg er sliten, veldig sliten noen dager. Har lite overskudd og i dag foreksempel blir alt et ork.

Det merker jo også Emilie. Så hun har vært mer krevende og ikke like sprudlende som vanlig. Da blir mor bekymret og enda mer sliten. Ikke misforstå meg. Jeg er glad, glad for alt det fine med disse to. Kjenner bare at det skal bli så godt å forhåpentligvis finne igjen overskuddet til de begge. Gi en og en individuell oppmerksomhet og mammakos. Det kan en barnehageplass hjelpe mye til med. Så jeg gleder meg til han begynner i barnehagen. For selv om han ikke skal dit hver dag, så skal han få leke, lære og slite seg ut på den fine måten som bare en barnehage kan tilby. Et lite hjertesukk fra meg i dag altså.

Håper din dag er full av overskudd og glede.

Jeg begynte å gråte etter å ha sett og lyttet til denne sangen. Det å være sykepleier er virkelig veldig givende, men samtidig frustrerende og vondt.

Frustrerende fordi man ofte ikke føler at man helt strekker til. Givende fordi man får lov å hjelpe. Vondt fordi man må se andre lide. Frustrerende fordi det ikke finnes nok midler. Givende fordi man kan gi trøst. Vondt når man ser at man ikke kan gjøre noe. Frustrerende fordi man ofte må jobbe når alle andre har fri. Givende fordi vi jobber sammen og kan dele sorger og gleder med hverandre.

Jeg er stolt og glad i yrket mitt! Selv om jeg har dager jeg skulle ønske at jeg satt på et kontor og ikke måtte “gi” så mye hele tiden.

Jeg er SYKEPLEIER og i kveld skal jeg på jobb :)

Denne helgen har vi fått gjort mye, selv om nyhetsbildet har vært tungt preget av de tragiske hendelsene på Utøya og i Oslo. Det er naturlig når man har små barn og veldig godt å slippe å sitte pal foran TV for å følge nyhetsbildet hele dagen når noe så grusomt skjer. Jeg kjenner at jeg blir sliten etter kun en time av bilder og inntrykk, hadde problemer med å sovne natt til lørdag.

Vi har fortalt Emilie om hendelsene, men vi har ikke hatt TVen stående på når hun har vært i nærheten. Kun radioen har vært på av og til, inne på kjøkkenet. Vi har tent lys for de berørte under frokostene og Emilie sier hun synes det er veldig trist. Hvordan har du gått frem i forhold til dine barn? Jeg synes en 4-åring er for liten til å se bilder fra en slik tragedie. Er du enig?

Det som har fått meg til å smile mest i helgen er at familiens minstemann har knekt krabbekoden. Han har siden han var 6 måneder klart å ta seg fremover ved å først armheve seg fremover, åle og den siste mnd har han stått mye på alle fire. Nå blir han nok bare enda kjappere snart ettersom han har skjønt at han må bevege armene for å komme seg fremover itillegg til beina.

Han har også begynt så smått å reise seg opp etter ting, men her er han tydelig altfor ustødig enda. Det blir noen knall og fall. Om en måned i dag begynner jeg på jobb igjen, det synes jeg rett og slett er tøft å tenke på. Gleder meg dog over at Morten skal ha fri og få masse tid med godgutten vår.

Håper dere tar godt vare på hverandre og tar litt fri fra nyhetene av og til.

…akkurat som denne tomaten som er kommet cirka halvveis, er jeg litt sånn halvveis ferdig med det meste for tiden. Det vil si at rundt meg fins det mange oppstartede prosjekt, men dessverre blir ikke alt fullført. Enn om jeg kunne lært meg å ta en ting av gangen og gjøre det litt ordentlig. Det hadde vært et godt midt i året forsett!

Litt frustrert, men nå er det tid for litt rødvin og da blir alt såååå FINT! Nydelig fredag!

Her er fire bilder fra denne fredagen, tatt med iPhone 4. God helg!

Emilie: Æ treng itj å tenk på døden, for det e så lenge te det.

Her prøver hun Monicas (referert til i forrige innlegg) nydelige brudekjole.

Om du helst vil lese om rosebusker og hverdagslige ting, så anbefaler jeg deg å stoppe å lese nå.

Jeg merker at Emilie stadig stiller vanskeligere spørsmål for tiden. Spørsmål som jeg helst bare vil besvare med fordi det bare er sånn, kun fordi det er så vanskelig å gi et godt svar.

Jenta vår har hatt nærkontakt med døden i veldig ung alder, ettersom hun var deltakende i alt rundt Alma. Den morgenen Alma gikk bort sa Emilie æ veit det sjø, da vi fortalte henne at Alma var død. Like etterpå dro hun i en stor rød kjole på nissefest i barnehagen; det er kontraster det! Senere så hun også Alma i kista. Hun har et svar på hvor lillesøsteren er og kan når som helst rope ut, med trist mine, at lillesøsteren min er død, for så i neste øyeblikk være i heftig, smilende lek.

I det siste har Emilie spurt: Hvorfor må vi alle dø? Hva svarer man en 4-åring på det? Jeg begynner gjerne med å si at det er bare slik naturen er, skjønner du vennen min; men om vi ikke blir syke eller noe uventet skjer så skal vi bli riktig gamle først. Da sier hun: Men æ vil ikke dø. Det er da jeg med tårer i halsen sier: Det er det vel ingen som vil, men dessverre skal vi alle en gang dø.

Jeg har ikke hatt problemer med å forholde meg til døden på lang tid—har av mange grunner måttet finne meg i at det er en naturlig del av livet. Det begynte med at jeg, som ganske nyutdannet sykepleier, jobbet på en palliativ avdeling for alvorlig kreftsyke ved Havstein sykehjem i Trondheim. Der fikk jeg virkelig testet ut meg selv i vanskelige situasjoner. Kunne skrevet side opp og side ned med historier fra mine tre år der; det var tre fine år må du vite! Døden kan faktisk være vakker.

I løpet av de siste fem årene har jeg først mistet min elskede mor (det var da jeg valgte å finne meg en ny jobb), så min far og til slutt mitt eget barn. Ettersom jeg har kommet meg gjennom dette på sett og vis, så skulle man virkelig ikke tro at jeg skulle få så store problemer med å svare jenta mi. Det er bare det at jeg må vel innrømme at etter jeg mistet Alma har jeg nok blitt litt redd for døden igjen. Ikke så mye min egen død. Jeg er redd for å miste noen kjære, det er såklart naturlig at man blir. Jeg er ikke sykelig redd, det er bare det at jeg har en bitteliten tvangstanke som sier at jeg alltid må si til mannen kjør pent!, sykle pent!, gå pent!. Emilie har også begynt å få høre det når hun skal ut på egen hånd; snart får vel også Oliver høre disse ordene. Emilie gjentar etter meg når pappa til slutt får somlet seg avgårde til jobben: Sykle pent pappa!

Så beveg deg “pent” i dag du også!

Endelig var det så og si helt snøfritt på kolonihagen. Vi har brukt dagen der i regnet, bra inne-malevær det. I og med at dette er vår første skikkelige sesong er vi veldig spente. Hvorfor er vi spente? Jo fordi vi har jo aldri dyrket noe selv før, jeg har faktisk alltid sagt at jeg ikke har grønne fingre. Så hva vil denne sesongen føre til? Blir fingrene grønne? Får vi til å dyrke noe selv, eller visner alt vi tar på? Den som følger, vil se. For her skal sannheten frem. I kolonihagen i Trondheim er snittalderen på de som eier høy, så det fleste lever late pensjonistdager her ute. Er det vanskelig å kombinere småbarnsliv og kolonihageliv? Det får vi vel erfare. Det gjelder å passe på at man ikke tar seg vann over hodet.

Nå skal iallefall furua males hvit og retrokjøkkenet skal på plass, forhåpentligvis før påske. Emilie og jeg planlegger en stor fest for venner og kjente når hytta er ferdigmalt. Hun sier at hun vil være frisør for dagen, trenger vi det? Sikkert:) Hun vil også pynte kake. Trenger vi kake? Så absolutt! Her må vi også ha sprudlevann og innvie ordentlig! Det gledes! Håper vi får det til i mai, for da blomstrer det så nydelig der ute.

Første strøket i kjøkkenkroken ble malt i dag imens lille O masa en hel del. Storpia er blitt overraskende tålmodig, det hjelper. Særlig når O tar seg en lur.

Andre strøk i morgen. Nyter litt øl og chilinøtter i kveld :)

Kos deg på lørdagskvelden!

Finfin helg med aktiviteter både ute og inne. Rekker aldri alt man skulle, men får være glad for alt man fikk til. Våren er her og jeg bare smelter helt for den! Det er fremdeles litt for mye snø på kolonihagen til å innvie den ordentlig, men solen smelter snøen fort nå. Maling er innkjøpt og hyller og skap er tatt ned fra veggene; alt er klart :)

La oss avsløre de riktige påstandene i gjettekonkurransen. De riktige alternativene er 1, 3, 5 og 7. Sender min venninne Cecilie i Bodø en overraskelse i posten :)

1. Jeg kan ikke å koke poteter.

   Det er fakta! Vi spiser sjelden poteter fordi vi prøver å spise lavkarbo. Hmmm, særlig! Spiser altfor mye fet ost og sjokolade til å være totalt lavkarbo. Det er i alle fall slik at jeg sjelden lager husmannskost. Til vanlig klarer jeg stort sett å lage det meste jeg har lest en oppskrift på, men de siste gangene jeg har prøvd å koke potet så har de enten blitt mosete eller blitt harde i midten. Så om du vil ha nykokt potet, ikke kom hjem til oss på middag ;)

2. Jeg bare elsker Sushi!

   Det stemmer ikke, men her har jeg til gode å smake skikkelige saker. Den ene gangen jeg var på skikkelig sushi-restaurant var jeg gravid og endte opp med å bestille en nudelrett. Så jeg må nok ta med meg mannen og prøve det ut ordentlig. Har litt problemer med rå mat og syns det vokser i munnen. Hvor burde jeg prøve å spise sushi?

3. Jeg er dårlig på å rygge og lukeparkerer aldri.

   Stemmer på en prikk! Kjørelæreren min mente det ikke var viktig å lære seg å lukeparkere, nemlig. Glad var jeg for at jeg ikke måtte det på oppkjøringsdagen.

4. Jeg ser på alt jeg finner av reality på TV.

   Har ikke tid til å se noe særlig på TV lenger, det hender det blir litt NRK Nett-TV i blant. Det er én ting jeg liker veldig godt og det er Jakten på Kjærligheten. Er jeg stolt av det? Nei! Vi ser helst en god film eller en serie vi selv bestemmer tidspunkt for. Er nok slik det blir mer og mer for alle tror jeg. Hva tror du?

5. Jeg har danset disco i mange år og bare elsker å være midtpunkt på dansegulvet selv om flesket rister til alle kanter.

   Riktig! Har danset Disco i over seks år på Let’s Dance i Trondheim. Jeg bare elsker å danse! Burde så absolutt gjøre det mye oftere. Minner meg på at Emilie skal få muligheten til å se om det er noe hun også liker.

6. Jeg er supersosial.

   Tja… her var svartet egentlig nei. Men så har jeg forstått at man definerer dette forskjellig. Jeg ville bare frem til at jeg er veldig hjemmekjær, men jeg er også avhengig av ukentlig sosial omgang med gode venner.

7. Jeg bruker lang tid på å skjønne humoren i en enkel vits.

   Det stemmer! Vi Menn-vitser hender det at jeg virkelig må bruke lang tid på å forstå. Når jeg endelig skjønner poenget er det ikke morsomt lenger, eller så syns jeg rett og slett ikke det er god humor. Det kan hende jeg bare prøver å smile høflig tilbake om du tar en slik vits på meg; det er mulig jeg ikke har skjønt noen ting altså. Sorry!

Syns denne helgen gikk altfor fort! Hva med å ta en ekstra lang helg og fri i morgen? For mannen sin del altså :)

God kveld!