A blög once bit my sister

Noen dager blir veldig emosjonelle, da går det fort opp og så daler jeg fort ned igjen. I dag var det rett og slett ikke lett å komme seg opp av senga. Jeg ble i går overrasket av at steinen til Alma hadde kommet så fort, men er utrolig glad for å se den.

Siden Morten og jeg ikke ønsker kristne symboler på steinen, kom Morten på at vi kunne ha en sol for den dagen Alma ble født og en måne ved den dagen hun døde. Det ble originalt og fint sammen med Almas søte lille fot. Vi fikk pyntet så fint og sommerlig der i går. Emilie ville så klart ha rosa blomster, i tillegg ble det et lite rosa hus og et hjerte Morten har perlet. Etterpå ville Emilie hjem for å perle en prinsesse til Alma, for det liker Alma vettu. Mens jeg vil finne noen fine steiner for å ha rundt beddet.

Møt vår prinsesse Emilie, som er det til 10 i stil.

Vår vakre øyensten Alma har også satt sine dype spor. Som jeg endelig har klart å ta frem igjen.

Se så vakre detaljer i hennes hånd- og fotavtrykk.

Vakkert mørkt silkehår.

Nå skal disse fotsporene komme på Almas gravstein som vi har store vansker med å velge. Så skal jeg forevige dem på denne store A bokstaven, som jeg fant på Panduro for lenge siden.

Min aller beste venninne kom til Trondheim sent kvelden den 17. desember, og skulle møte Alma for første gang fredag 18 desember. Den morgenen måtte jeg dessverre ringe henne for å fortelle at at vi hadde mistet Alma, men at hun selvfølgelig skulle få møte henne.

Vi kjørte selv Alma ned til sykehuset. Jeg gråt hele veien med henne i armene. Vi fikk et eget rom på barn akutt til rådighet så lenge vi ville.

Så kom Marte, min kjære Marte, og holdt Alma, beundret Alma. Støttet oss, mens vi tok håndavtrykk, fotavtrykk og en bit hår med oss hjem. Det kan ikke beskrives med ord hvor mye det betydde for meg. Jeg er så glad i det bildet av Marte og Alma.

Selv om påske ikke er det samme som jul, så er det høytid, og det ble igjen litt tungt å være til. Selv om man har omsorgfulle og gode mennesker rundt seg.

Håper ikke bildene og ordene har støtt noen. Kommer nok noen mer blomstrende innlegg med våren i full gang der ute.

Jeg har meldt meg på operasjon påskeglad. Det vil si jeg har sendt en mail til en danske som har startet det hele. Hun vil i neste uke sende meg en e-post med navn og adresse på noen jeg skal sende en påskehilsen til, pluss at jeg selvfølgelig får en påskehilsen i posten. Gaven skal ikke koste mer enn 50 kroner. Er spent på å se hva jeg får dalende i posten før påske. Hiv deg med du også :)

Nå skal Morten og jeg snart nedover til St.Olavs for å treffe noen av de flotte menneskene som tok seg av Alma. Det skal nok gjøre godt, selv om jeg kjenner jeg får en klump i halsen.

Minner om min lille te-giveaway, som trekkes i kveld etter klokka 18. Hvem vet hva annet som kan finnes i pakken ;)

Se så slitne vi er, nesten en uke på sykehuset med prøver, slanger, pumping av brystmelk og LANGE dager. Bildet er tatt av personalet på nyfødt intensiv bare minutter før vi tok med oss Alma hjem.

I kveld skulle jeg lime inn bilder av Alma i hennes minnealbum. Jeg klarte ikke fylle mer enn to sider før jeg brast sammen i tung, tung gråt. Jeg har utsatt og utsatt det. Så etter et par gode dager på jobb, så tenkte jeg at jeg skulle ta meg sammen og gå litt inn i sorgen igjen. Det er da man kjenner hvor nært alt er og hvor vondt det gjør; det er i dag to måneder siden Alma ble en stjerne på himmelen. Kleenexen er fremme igjen og den hodepinen jeg har kjent på tidligere kom for fullt tilbake.

Over er bildet av det første møtet Emilie hadde med Alma, i gammel 70-tallsstil ble det nesten som å se henne gjennom en glassvegg, siden hun egentlig ikke fikk ta på henne. Men hvem kan ta fra henne den gleden som du ser. Jeg får helt vondt av alt hun har vært gjennom av sorg som bare 3 år gammel. Men jeg tenker ,"det som ikke knekker oss gjør oss bare sterkere!" I kveld var hun i full vigør her, kledde av seg alt og danset som en glad treåring skal gjøre. "Sætt på bråkat musikk, pappa!"

Man vet vel egentlig ikke hvor langt man selv har kommet med å bearbeide sorgen. Det er jo noe jeg vil bære på hele livet, men dette året får nok mange merkedager.

Det er godt å begynne å jobbe igjen, for det er akkurat da jeg må tenke på noe annet. Jeg har heldigvis mange gode kolleger som jeg kan gråte, le og snakke med om godt og vondt. Dere skal alle vite at jeg setter vanvittig pris på dere! Hadde ikke klart hverdagsstarten så bra uten dere. Jeg skulle egentlig ha et helt annet innlegg i dag, men det får vi ta igjen i morgen.

På søndager tenner vi lys for våre kjære, for det er akkurat da jeg savner dem som mest. Det er på søndager tiden står litt stille og man skal bruke dagen på familie. Da tenker jeg på mamma, pappa og Alma.

Så i dag har vi vært på grava til mamma og Alma for å tenne lys. De fikk også hver sin nydelige lyngplante, den står seg så godt. Tenner lys for pappa her hjemme, siden grava hans er i Sverige.

Kjøpte en stjerneranke på Ikea før jul og syns den er så kos å ha i vinduet at jeg dekorerte noen Norgesglass med stjernene.

Var innom jobben til tanta til Morten—hun jobber som sykepleier på St. Olavs. Fikk oss et nydelig lammeskinnsteppe, som egentlig var til Alma. Men jeg skal love at dette skal vi kose oss mye på fremover. Jeg skal rett og slett legge meg på dette nå og se en god serie med min kjære og drikke en kopp varm te. Takk, "tante" Bente :)

Tenk at dette lammeskinnet til og med har med seg vaskeinstruksjoner. Det kan vaskes på 30 grader i vaskemaskina, selvfølgelig med ullvaskemiddel. Men det kan til og med legges i tørketrommel og tørkes til det blir nesten tørt, det liker vi! Det er absolutt av helt annen standard enn det man får på for eksempel IKEA.

Kos dere med ekte vare rett fra "bøgda", som det står på instruksjonene.

I dag setter vi ned Almas urne. Det har vært tungt nok bare det at vi har måttet få ny dato to ganger.

Da den første datoen kom, var Emilie helt utslått med omgangssyke, og vi måtte ringe og be om utsettelse. Det var ubehagelig, ikke minst fordi brevet fra kirkelig fellesråd spesifiserte veldig tydelig at man måtte ringe senest en uke i forveien om man lurte på noe eller ville endre noe. Men flytting grunnet sykdom var heldigvis ikke noe problem. Ny dato ville sannsynligvis bli om et par uker, fikk man vite.

Så, mandag i uka etter fikk vi en grusom støkk, da vi på kvelden fant et nytt brev fra kirkelig fellesråd i postkassen. I brevet stod det at nytt tidspunkt var klokka 14 den samme mandagen vi fikk brevet. Det var skrevet samme dag som vi ringte og ba om utsettelse, men var poststemplet først tre dager etter dette. Da var det også for sent å kontakte noen den kvelden, og vi måtte vente til neste dag.

En sjokkert person beklaget på telefonen dagen etter, og vi ble forsikret at det vanligvis aldri blir gitt så kort varsel. Skremmebildet for oss var at de hadde satt ned urnen uten oss, men heldigvis viser det seg at rutinen er at urnen ikke blir satt ned om ingen dukker opp.

Men i dag er altså den tunge dagen hvor vi må gi endelig slipp på Alma.

Disse bildene er fra Emilies 3-årsfeiring i Desember. Vi hadde gjester dagen lang—jeg tror kanskje vel så mange kom for å hilse på Alma som for å feire Emilie. Det er godt å ta frem disse bildene i dag, og håpet er at de får dette innlegget til å virke mindre sørgmodig enn hva det er.

Se hvilken supersøt jente som ser på meg mens jeg maler Emilies rom. Jeg husker godt den dagen dette bildet av Alma ble tatt, bare noen dager etter hun ble født. Hun var så våken og nydelig. Sykepleieren på vakt den kvelden tok frem avdelingens digitalkamera og skrev straks ut dette vakre bildet av vår lille engel.

Jeg hadde den kvelden et sterkt ønske om å dra hjem for å se Emilie, siden jeg ikke hadde vært hjemme etter fødselen. Ville så gjerne gi henne dette bildet, for hun hadde enda ikke fått møtt sin søster, grunnet den "store faren" for svineinfluensa-smitte.

Emilie skjønte absolutt ikke hvorfor ikke jeg kom hjem, hun savnet mamma veldig. Vi hadde ringt og ringt til svigermor for å si at vi var på vei hjem, men hadde ikke kommet igjennom på telefonen til henne.

Da vi stoppet utenfor huset hadde Emilie nylig lagt seg. Jeg klarte ikke å unngå å gå inn til henne. Der lå hun våken med et bilde av meg i hånden, et bilde som skjønne farmora hadde skrevet ut til henne fordi hun sa hun savnet meg sånn. Hun ble så glad for å se meg at jeg har til dags dato ikke sett henne mere lykkelig. Hun fikk da dette bildet av Alma, som vi rammet inn, og selvfølgelig masse kos. Så sa hun at jeg kunne ta med bildet av meg selv, for hun ville ha bildet av Alma på nattbordet sitt. Å, så nydelig, sa hun om Alma.

Jeg er ferdig med første strøket av malingen på rommet til Emilie. Neste strøk blir forhåpentligvis i morgen, sånn at vi kan bruke helga på å "style" og gjøre kosejobben med oppussinga. Er veldig overrasket over alle som har kommet til på vår giveaway. Takk for mange flotte kommentarer på de forskjellige innlegg. På mandag skal det trekkes, blir spennende!

Her drikkes det sweet chili-te; dagens visdomsord på teposen er:

True wealth is the ability to let go of your possessions

Vi skulle egentlig på urnenedsettelse i dag kl.14, men det er jo typisk at sykdom skulle utsette det hele. Emilie har omgangssyke. Jeg har slitt med dårlig nattesøvn grunnet at jeg grudde meg til i dag. Når man har psyket seg opp til å gå på urnenedsettelse, er det rett og slett vondt og utrolig tungt å måtte utsette det. Det er viktig for oss at også Emilie kan være med på dette. Nå kan det bli 14 dager til vi får ny tid.

Jeg tror jeg stikker til byen og kjøper en Disneyfilm vi ikke har sett før. Fikk også et godt tips gjennom bloggen til Secret life of Susanne om å lage en personlig almanakk. Er helt enig i at den nye fra sykepleierforbundet var skuffende liten, selv om det kan være praktisk. Vi er jo damer og liker å lage lister, ikke sant?

Hvilken av disse to desginene liker du? Jeg klarer ikke å bestemme meg.

Emilie er en veldig stolt storesøster. Hun tok godt vare på Alma, og ga henne mye kos. Det var heller ikke lov å snakke stygt om Alma, da fikk man kjeft av Emilie. Hun var også raus nok til å på eget initiativ gi bort leker som hun mente passet til lillesøsteren.

Stadig vekk snakker Emilie om Alma, og blir veldig glad når hun får se bilder av henne, selv om hun nok har forstått at lillesøsteren aldri kommer tilbake. Hun tok del i bisettelsen, og hadde til og med laget gaver i barnehagen som Alma fikk med seg på sin siste reise i kisten.

I morgen er det én måned siden vi mistet Alma. For et par uker siden sa Emilie: Pappa, dere må lage en ny baby, for Mamma er så lei seg. Jeg tror Emilie er den eneste grunnen til at vi har vært så oppegående etter det vi har opplevd. Uten henne hadde vi vært helt knust.

Oppdatering: Av en eller annen grunn sto Johanne som forfatter av dette innlegget—det er nå rettet i...